Rundt midten av 2000-tallet, var det en biltur som ble viktig. De tankene som gikk igjennom hodet på den turen var ekstremt sterke og kraftige.
Jeg var på en større familiesammenkomst, og plutselig bestemte jeg meg for å forlate selskapet og gikk og satte meg i bilen min. Det hadde for første gang oppstått noen mindre konflikter knyttet til IFS-systemet, og jeg trengte å være litt for meg selv og tenke. Jeg satte på The Reason med Hoobastank. En glimrende låt. Med den på fullt, om igjen og om igjen, kjørte jeg et langt stykke. Jeg glemmer det aldri. Ikke ofte har jeg hatt en så sterk følelse av spenning og kontroll og lyst til å finne kreative løsninger. Jeg returnerte til selskapet med glød og vissheten om at jeg gledet meg til det som ventet.
Enter denne dagen. Noen minutter etter at jeg hadde lagt ut innlegget om det uakseptable som fant sted i 2010, spiste jeg middag med min kone og svigermor. Etter middagen satte jeg meg i bilen, alene, og kjørte mot svigermors hus. Denne gang hadde jeg ikke musikk på i bilen. Et stykke ut i bilturen spenner jeg alle musklene i kroppen og kjenner på en ekstrem kraft. Jeg tenker på alt som har vært og alt som venter. Og plutselig begynner jeg å brøle. Inni bilen. Ekstremt kraftige brøl som jeg aldri har hørt meg selv prestere før. Seiersbrøl. Kampbrøl. Spenningen i kroppen er helt enorm. Har aldri følt meg så kraftfull før tror jeg. Det var et enormt spenn i musklene. Dette pågikk i flere minutter.
Når jeg skriver dette er det bare drøye to timer siden dette skjedde. Hendelsen går nå inn som et viktig øyeblikk i mitt liv. Helt klart.