Sommeren 2006 var både breddekonseptet og elitekonseptet til IFS godt etablert i alle de syv avdelingene i Skandinavia. Den norske landslagssatsingen var på det tredje året.
Et godt innarbeidet IFS-system var nå modent for videre utbredelse. Mente jeg. Enkelte sonderinger ble gjort, og visjoner ble uttalt. Drømmen var å plante det frihetlige og uforpliktende indoor-konseptet i London og Berlin. «Bare tenk på det enorme potensialet i fotballens hjemland», var mantraet. Ja, bare tenk på det. Det kunne virkelig tatt av der – der og i Tyskland – det er jeg ikke i tvil om. Jeg snakket med en journalist om dette i byen hvor det hele startet i 1998.
«Etter å ha drevet med innendørsfotball i Skandinavia i en årrekke, er ledelsen i IFS klar til å erobre kontinentet», skrev journalisten fra Bergens Tidende etter vår samtale.
Jeg uttalte følgende i hans artikkel:
«Det viktigste for oss er å få med en god mediepartner for å få en skikkelig promotering. I Skandinavia har vi hatt et strålende samarbeid med flere radiokanaler, og kombinert med en sterk innsats i felten har det gitt oss god markedsføring.»
– Vi ser at de beste lagene er i ferd med å bli virkelig gode. Toppen er i ferd med å stabilisere seg på et jevnt høyt nivå. Det er høyere intensitet i kampene, og stadig flere profiler står frem, fortalte jeg.
Jeg var utålmodig og motivert med tanke på videre utbredelse.
Da jeg denne uken spurte tidligere avdelingsleder i Oslo, Sigmund Solhjell, og Geir Nordahl hos tidligere samarbeidspartner Umbro Norge, om IFS burde gjort alvor av de innledende planene, trakk Sigmund frem hva IFS hadde betydd for mange, for mangfoldet – at indoor-turneringene hadde «gitt mange en mulighet til å skinne litt» – mens Geir uttalte at elitesatsingen burde kommet i skyggen av det lekne indoor-konseptet; at det var turneringskonseptet som burde vært «jobbet mer med».
England og Tyskland ble med drømmen. I årene etter sommeren 2006 ble imidlertid de grunnleggende IFS-monumentene dyrket mer; indoor-konseptet kom mest i fokus.
Hadde jeg fortsatt som IFS-leder etter 2010 er det ikke mye tvil om at jeg etter hvert hadde vendt tilbake til drømmen om fotballens hjemland.
Men jeg hadde for lengst fått andre fokus i livet.
PS: Journalisten i Bergens Tidende valgte denne bildeteksten i artikkelen i papirutgaven: «Fotballpredikant: Frank Hartvedt i IFS skal frelse England med sin fotballidé.» That made my day. Of course.