De senere årene, under navnet Indoor Football Scandinavia, har [futsalsystemet] vokst, nær tyve tusen lag har til nå vært påmeldt i de 300 turneringene som har vært avviklet. Det er snakk om titusener av spillere (Morgenbladet, 2008).
Ali Darisiro (45) er et navn som alltid vil runge når en ser tilbake på tiden i IFS. Han var en av de største profilene i hele IFS-systemet, og han var kanskje den aller største profilen i Bergen Indoor og etter hvert Futsal Elite Bergen. Han var ikke den aller beste spilleren i systemet, men han var glimrende, og det han som lagleder presterte med sitt lag Real Ararat i Bergen Indoor, og senere med Bergen Futsal i elitesystemet, gjorde ham sagnomsust i og utenfor storstuen Bergen Racketsenter. I 2003 ble Darisiro og hans lag norgesmestere. Samme år ble han tatt ut i den aller første landslagstroppen i futsal.
Real Ararat er et av lagene som var med helt fra den spede begynnelse. De deltok i så å si hver eneste turnering i Bergen Indoor, og de vant gang etter gang.
– Vi deltok nesten utelukkende i Bergen, men hadde en deltagelse i både Stavanger og Oslo med noe redusert mannskap. Konseptet var egentlig som skapt for tiden og forholdene på den tiden. Det sosiale aspektet var spesielt tiltalende for mange av oss ungdommer som enten levde og pustet for fotballen eller ganske enkelt ønsket å ha det gøy med kompisgjengen en helg i måneden. Jeg tror turneringene var for mange noe å glede seg til og at innefotballmiljøet ga mange ungdommer en viktig arena for tilhørighet. Man møtte stadig på spillere fra turneringene i gaten, og selv om man kanskje ikke kjente hverandre personlig, så visste man hvilket lag de spilte på og om man hadde tapt eller vunnet mot dem. Vi ble etter hvert en stor familie på en måte. I sluttspillene ble vi kjent med mange flere mennesker og dannet nye vennskap med gode spillere og flotte mennesker over hele landet. Bergen Racketsenter var en perfekt arena med mange baner, hvilket var avgjørende for rask kampavvikling uten for mye dødtid som var vanlig i andre turneringer. Uansett ambisjonsnivå så var gleden og iveren etter å vinne stor. Det var vennskap, rivalisering, tøffe dueller, frustrasjon og ikke minst mange minner for livet. Det var gode tider! fastslår Ali Darisiro.
– Vi i Real Ararat hadde alltid store forventninger til oss selv, og jeg husker det var alltid noen i laget som prøvde å lette på stemningen når det ble tap. Det var ikke bestandig så lett. Vi hadde satt listen høyt og som nevnt så var det dette med rivaliseringen; man skulle ikke tape! Etter hvert ble det mange gode lag, sier Ali og nevner blant andre Hajduk Split som også vant en rekke turneringer innen breddekonseptet.
Hva tror du spillerne tenkte om dette med det frihetlige rundt IFS i breddeturneringene; at de kunne samle maratonpoeng og konkurrere på forskjellige nivåer – når de ville. At de ikke var bundet til mer enn en turnering om gangen.
– Jeg husker da maratonpoeng ble innført i indoor-turneringene. Dette ga en ny dimensjon i turneringene. Maratontabellen var en ny målestokk, og alle med et visst vinnerinstinkt vet hva tabellplassering betyr. Skryt til IFS for ideen, for nå var det et insentiv til å delta i samtlige turneringer for å samle poeng. Når det gjelder dette med konkurranse på forskjellige nivåer så tenker jeg at det kan være et toegget sverd, men så lenge du har nok deltagere så er det for så vidt fint for lag som ønsker å bare delta. For oss var det uansett kun én ting som gjaldt, og det var å vinne hver eneste turnering. Forstå meg rett, vi koste oss og hadde det fint sammen sosialt, men å vinne var den absolutt beste følelsen. Og når alle bærebjelkene i laget var på plass så var vi nærmest uslåelige. For en gjeng, får lyst til å ramse opp en del navn nå!
Mens Ali Darisiro og Co. gikk fra seier til seier i alle turneringer de deltok i, dundret musikken fra anlegget i Bergen Racketsenter. Inspirerende og episk musikk.
– Musikken skapte en enorm stemning. Jeg kan fortsatt huske enkelte av låtene som ble spilt over høyttalerne. Gåsehud!
Hva tenker du om elitekonseptet som kom i 2004? Hvordan var det å delta der? Burde IFS startet elitesatsingen Futsal Elite, som hadde årskontrakter, eller burde man heller fortsatt å utvikle det vanlige turneringskonseptet og opprettet en eliteklasse der?
– Elitekonseptet virket spennende når det ble innført. Det virket som et naturlig skritt å ta i utviklingen av sporten, men for lagene som kvalifiserte seg betydde det også at den månedlige gulroten det var å vinne en turnering forsvant. Nå møtte man opp for å vinne poeng for å kvalifisere seg til nasjonalsluttspill. Noe av sjelen forsvant, og kanskje burde man tenkt i andre baner, men jeg har ikke noe svar på hvordan man eventuelt skulle handlet i den forbindelse.
Det var utrolig spennende med landslaget og en ære å bli tatt ut i den aller første troppen – og attpåtil få oppleve et VM. Først når vi endelig kom frem til Paraguay og fikk politi-eskorte fra flyplassen til hotellet, gikk det opp for oss hvor stort dette egentlig var (Ali Darisiro).
I 2003 ble altså Ali Darisiro tatt ut på futsallandslaget. Turen gikk til Asunción i Paraguay.
– Det var utrolig spennende med landslaget og en ære å bli tatt ut i den aller første troppen – og attpåtil få oppleve et VM. Først når vi endelig kom frem til Paraguay og fikk politi-eskorte fra flyplassen til hotellet, gikk det opp for oss hvor stort dette egentlig var. Jeg glemmer heller aldri når det gikk opp for oss hva vi skulle være med på. Dette var ikke «innefotball» som vi var vant med i Norge. Før avreise til Paraguay trente vi i Bergen Racketsenter med en god og myk filtball. På hotellet i Asunción fikk vi en ball som var liten med knapt noe sprett – og den var attpåtil vond å sparke. Jeg husker fortsatt øyeblikket da Eirik Hansen prøvde ballen for første gang. Han ville aller helst dra hjem. I tillegg til ny balltype var det mange nye regler å forholde seg til. Vi måtte omstille oss, husker Ali.
– Vi hadde mange gode spillere i troppen; Eirik (Hansen), Alex (Valencia), Thierry (Danon Djedje), Stian (Reinertsen), Håvard (Berger), med flere. Selv ble jeg taklet og kjørt rett til sykehus relativt tidlig i første kamp mot Argentina. Det var utrolig skuffende personlig. Da jeg traff gjengen da vi var tilbake på hotellet, sa kaptein Håvard noe som jeg vil takke ham for at han sa: «Når vi mistet deg, mistet vi motet». Håper han leser dette. Jeg vet ikke om han sa det for å løfte motet mitt, men det må være det beste man kan få høre fra en lagkamerat. Opplevelsen i Paraguay for samtlige av oss var enorm selv om det ikke gikk bra rent resultatmessig. Det var fulle stadioner med flere tusen tilskuere, stor mediadekning og vi ble behandlet som stjerner der. Minner for livet.
IFS yndet som du vet å fremme futsalen som en lekegrind for artistene. Hva tenker du om dette perspektivet? Så du mange fotballkunstnere i Bergen Racketsenter og i mesterskapene? Vil du trekke frem spesifikke ballkunstnere i systemet?
– Futsal krever teknikk, kreativitet og effektiv ballbehandling. Du ser lettere innendørs om en spiller har disse kvalitetene enn det du gjør i kamper utendørs, særlig på høyere nivå. Jeg kan nevne Geirmund Brendesæther som et godt eksempel på dette. Som høyreback på Brann (i utendørsfotballen) og landslaget fikk du aldri inntrykk av at han var en teknisk god spiller. Men da vi hadde gleden av å ha ham med oss i Real Ararat et par ganger, så vi at han kunne leke med ballen, for å si det sånn. I utendørsfotballen, og særlig på høyere nivå, er det ikke rom for å være kreativ og leken med ballen slik som i futsal hvor banene er mindre. Ballkunstnerne kommer mer til sin rett i futsal.
Ali Darisiro mener det bugnet over av glimrende spillere i IFS-systemet. Noen av dem var fotballkunstnere. Han trekker frem seks av disse. Han kunne nevnt mange flere.
– Tre spillere som jeg hadde gleden av å ha på Real Ararat var Eirik Hansen, Erik «Lalle» Larsen og Thierry Djedje. Disse tre var alle forskjellige spillertyper, men alle tre hadde en egen evne til å skape mål og sjanser med blendende tekniske detaljer. Andre spillere som jeg må nevne er Stian Reinertsen, Alex Valencia og Einar Jacobsen.
Spilleren som jeg personlig mener er den ypperste i IFS sin historie (basert på hva jeg selv så, samt rapporter fra andre), Roberto Rojas fra Oslo Futsal, fikk ikke Darisiro sett så mye i aksjon.
– Men vi møtte Oslo Futsal i NM i 2003 og slo dem på straffer i sluttspillet. Rojas kunne behandle en ball og komme seg ut av trange situasjoner, ingen tvil om det.
Ali har mer å si om sin dyktigste lagkamerat.
– Eirik Hansen kommer jeg aldri til å glemme. Mannen var ikke bare utrolig kjekk og elegant, han var også magisk med ballen. Det påfallende var alltid hvor lett det så ut når han gang på gang driblet seg ut av vanskelige situasjoner. Han var avgjørende for Real Ararat sin suksess må man si. Vi to hadde en utrolig god kjemi sammen og var ustoppelige offensivt.
Å vinne NM var ubeskrivelig deilig og et stolt øyeblikk (Ali Darisiro).
Hvordan opplevdes det for dere å vinne NM i 2003 på hjemmebane?
– Det var ubeskrivelig deilig og et stolt øyeblikk. Det var utrolig mange gode lag og vi måtte som nevnt til straffesparkkonkurranse for å slå ut Oslo Futsal. Vi følte at vi var fortjente vinnere, og det var kanskje den siste gangen vi klarte å stable på beina et så sterkt lag. Bærebjelker i laget forsvant, og det var ikke så lett å erstatte dem.
Ali Darisiro var en av spillerne i bredde- og elitekonseptet som ble profilert på IFS sine tre websider.
– Websidene spilte en viktig rolle når det gjaldt oppdateringer fra all aktiviteten og det å skape entusiasme og profiler. Det var morsomt å lese nyhetssakene, og det ble gjort en god jobb fra IFS på det området. Mange lag etablerte egne websider og laget saker og artikler. De presenterte seg og sine spillere, og det var gjerne en del fora hvor diskusjoner foregikk om alt fra spillere til resultater – og meninger om alt mulig rart, forteller Ali.
Var IFS sine konsepter, og da hovedsakelig breddekonseptet, noe som gjerne skulle vært plantet i flere byer enn der det havnet?
– Etter min mening var konseptet som sagt perfekt, og det slo godt an. Det ble jo også en relativ suksess i Danmark etter det jeg kan huske. I etterpåklokskapens ånd så burde man tenkt mer gjennom endringer som ble innført, og da tenker jeg på elitesatsingen. Vi som var lagledere fikk plutselig langt mer å organisere. For vår del forsvant flere spillere grunnet familie, jobb og endte studier, og vi forsøkte å organisere treninger med nye spillere for å øve nytt system og bli kjent, men det ble for vanskelig. Dette tror jeg var en stor utfordring for mange andre lag også. IFS skulle kanskje fortsatt med konseptet uten eliteserie – og utviklet det videre. Men uansett, takk til alle i IFS som gjorde alt det vi og alle andre opplevde mulig. Takk for all moroen og alle de gode minnene, avslutter den store profilen Ali Darisiro.