Rundt midten av tenårene mine var jentefotballen på sterk fremmarsj i Norge og andre land. Jeg kan huske at det var mange gutte- og herrespillere som hadde ymse meninger om akkurat det, og det som ble sagt var ikke bare positivt. Jeg kan for eksempel huske at det var mange som irriterte seg over at damelag ble tildelt sårt ønsket gresstid – mens gutte- og herrelag, som en mente kunne spille fotball – måtte nøye seg med grus. Hard grus.
Jeg for min del forstod tidlig at jenter kunne spille fotball. En av grunnene til det var Hege Riise. Folk kunne vrøvle så mye de ville om damers udugelighet i verdens vakreste spill. Da jeg så Hege Riise i dirigentrollen på midtbanen, forstod jeg omgående hvilket potensial jentespillere hadde. Det holdt med Riise.
Og Therese. Jentespilleren Therese som var ett år yngre enn meg og som spilte i samme klubb som meg.
Therese var skjønn som våren og beveget seg slik jeg antar George Harrison synger så ømt om i «Something». Men det var sekundært denne gang. For jeg beundret ikke Therese for hennes skjønnhet, men for hennes fotballferdigheter. Jeg var henrevet da jeg så henne spille første gang. Jeg hadde ingen anelse om at en jente kunne spille slik. Hadde aldri sett det før. Elegant, teknisk – og umåtelig overlegen på banen. Det var poetry in motion. Og da skulle man tro at Frank Benjamin ble forelsket. Og det ble jeg. Men ikke i henne som jente og menneske. Men som en som beveget meg gjennom det hun presterte. Jeg beundret henne da jeg så henne på banen på avstand – fra et annet treningsfelt. For meg var hun nå et navn. En kunstner. En supreme. Og – og nå smiler jeg når jeg skriver – jeg likte å tenke på at vi var like. At hun visste hvem jeg var og tenkte det samme om meg. At jeg var en gutt som skinte der, og at hun var en jente som skinte der. Det er ikke sikkert hun tenkte det, kanskje hun gav blaffen i Frank Benjamins såledragninger. Men jeg husker jeg likte å innbille meg det.
Så mye betyr – og beveger – excellence.