I 2008 tok den prisbelønte journalisten Håkon Gundersen pennen fatt og skrev nærmest livshistorien til undertegnede opp til det punktet. Jeg legger ikke skjul på at jeg syntes artikkelen hans i Morgenbladet var uovertruffen. Uhyre velskrevet og nesten prikkfri faktamessig var den.
Artikkelen ble publisert bare noen måneder etter vi hadde presentert erklæringen jeg skrev i 2007. I denne siterer Gundersen meg på at jeg tror mange vil oppleve en vekkelse og entusiasme knyttet til erklæringen – i løpet av de neste 30 årene. Jeg kaller det en kommende «showdown».
Med Maksima er det i denne sammenheng nådd et foreløpig viktig punkt. Det er 17 år siden artikkelen i Morgenbladet.
I årene opp mot Maksima-tilblivelsen i august i fjor, traff jeg mange interessante mennesker på min vei, både off- og online. Noen av disse har jeg bevart kontakten og sparringen med, en del andre ikke. Men den viktigste personen jeg har sparret med hele veien – i de mange ulike studieperiodene – er min kone Kristin. I årenes løp har vi reist mye til London og Oslo. En litt artig greie er at nesten alle gangene vi har vært ute på restauranter og spist i disse byene (samt i Bergen), så har Kristin visst at snart begynner Frank å snakke om «war room». Det er ikke et uvanlig begrep der ute, og for meg har samtlige «war room»-samtaler med Kristin vært utrolig inspirerende. Hun er en mester i å lytte og veie og analysere, og ikke en eneste gang har jeg tenkt at hun har vært ufokusert, selv ikke når jeg har vært i overkant intens. Bare der er hun uvurderlig.
Hun vil forøvrig ikke være formelt en del av Maksimas aktivitet. Men våre «war room» vil aldri forsvinne. Det er helt sikkert. De to neste er i Oslo om to uker. Vi snakker eminente Honsan ved Stortinget og Jaipur på Karl Johan.