[FESTET] 24.02.26 | Maksimas fire ideologiske frontlinjer kan fremstå brutale og «aggressive». Det er ikke noe du skal være forundret over. Mange mennesker har blitt og blir mishandlet av religiøse, «malicious dullards», feminister og utjevnere generelt – og de fleste, hvis de ikke blir ødelagt av behandlingen – lusker unna uten å ta til motmæle. Det gjør ikke Maksima. Ikke på min eller noen annen maksimalist sin vakt! Tiden for det er over. Generalsekretæren i NFF spurte meg, som jeg anførte for et par dager siden, på 2000-tallet: «Hva kommer du til å gjøre nå, hva kommer du til å si nå?» Noen år senere svarte jeg vel tydelig nok i en medieartikkel: «All forsiktighet og diplomati er nå satt til side.» I 2026 sier jeg: time’s up!
14.03.26 | Topplåtene på IFS-arenaene
Jeg har tidligere anført og kalt musikk en av de viktigste drivstoffkildene i livet. Denne spillelisten var the soundscape til en hel sportsbevegelse på 2000-tallet. Den er tusenvis av menneskers minne om energi og spilleglede – power. Låtene på spillelisten er inspirerende som få, de maner deg til å prestere, til å gjøre. Bare tenk deg hvordan disse låtene høres ut når de pisker mellom veggene i store idrettshaller – på det høyeste volum, med den heftigste bass. Som den store profilen Ali Darisiro sa i IFS-dokumentet: «Det var gåsehud!»
14.03.26 | Senere i år kommer min tredje personlige webside; frankbenjaminhornhartvedt.com. I likhet med thelittlehorn.com ville denne siden ha engelsk tekst. Det blir et «Mount Rushmore»-monument, et panteon – en side hvor jeg blant annet fremviser de fire menneskene som har betydd mest i mitt liv, de fire viktigste inspirasjonskildene, de fire viktigste intellektuelle påvirkerne og de fire viktigste arketypene. Hylles skal den som hylles bør.
13.03.26 | Oslo S
Da jeg var i Oslo denne uken arbeidet jeg som vanlig noen timer fra Oslo S. Jeg har gode minner omkring det bygget fra IFS-tiden (og også fra 2010-tallet); vi var på farten, det var hektisk, et par tusen spillere ventet på spilleglede et stykke fra stasjonen. Oslo S er for meg et symbol på utferdstrang. Et hellig sted, om du vil. Derfor nyter jeg stundene jeg har der uavhengig av det inspirerende jeg arbeider med i nuet. I november var jeg tilbake i storstuen Ekeberg Idrettshall. Det var i 2002 at vi for første gang plantet konseptet vårt der. Etter endt vellykket turnering med en vrimmel av sprudlende mennesker, gikk turen til Oslo S. Den dag i dag husker jeg godt euforien inni meg da jeg spaserte gjennom stasjonen. Det var en milepæl. Og veien fra Oslo S til Liljeholmen i Stockholm og Nørrebro i København var lagt.
13.03.26 | Det er mange interessante historier om Aleksander den stores mor, Olympias. Den kvinnen hadde stor tro på sin sønn. Hun var dypt spirituell og hun var viljesterk som få. Hun satte tidlig en kurs i livet sitt og var urokkelig til sin død. Ancient Atlas: «Born a Molossian princess from Epirus, Olympias was rumored to be a descendant of the legendary Achilles, hinting at a destiny intertwined with myth. She wasn’t just a royal; Olympias actively took part in secret Dionysian rites. These mystical rituals infused her life with an energy that would later influence her son Alexander. Ancient accounts sometimes describe her as having prophetic abilities almost like an oracle, an enigmatic seer guiding crucial decisions behind the scenes. One of her most controversial claims was that Alexander was not entirely mortal but the son of Zeus himself, a belief that bolstered his image as a demigod. Unlike typical royals, her religious practices were a unique blend of shamanism and mystery cult traditions setting her apart in both belief and practice. … As a patron of ancient philosophers and mystics, she cultivated a court steeped in esoteric wisdom and secret knowledge. Legends suggest that she even commissioned sacred symbols and emblems imbued with religious significance that were later adopted by Alexander. … She also kept mysterious relics from her ancestry, objects so revered that they were treated as sacred treasures within her inner circle. Ultimately, Olympias is remembered as a figure of duality; a divine inspirer to some, a ruthless power player to others. Her enigmatic legacy continues to captivate and inspire.»
13.03.26 | Kaptein Kurt Rudolf Horn
Ja. Kurt Rudolf Horn. Bare navnet får kvinner til å bli mo i knærne og menn til å kjøpe inn historiebøker fra antikken. Navnet tilhører min morfar som du ser på bildet ovenfor. Han var en sjøkaptein. Min mor pleide å fortelle en historie om ham da jeg var barn. Jeg husker jeg spurte henne mange ganger om hun var helt sikker på at historien var sann. Hver gang forsikret hun meg om at det var den. Det var dette som virkelig hadde skjedd, min mormor hadde vært urokkelig, sa hun. På et av sine tokt, i en havn, lot min morfar en spåkone undersøke hva som lusket i fremtiden hans. Det skulle vise seg at hun kunne levere mer enn vagt tull. Hun gav ham hans dødsdato. Da min morfar kom hjem til sin kone, min mormor, fortalte han hva som hadde inntruffet. Noen år senere døde han. På den eksakte datoen spåkonen hadde gitt ham. Den historien gjorde inntrykk, og langt mer enn det. Det hele er ubegripelig. Hvis historien er sann. Og det er den vel. For hvorfor skulle min mormor lyve om dette?
13.03.26 | Da jeg var i London for ikke lenge siden fikk jeg med meg The First Omen på Leicester Square. Vi forlot kinosalen et stykke ut i filmen. Grunn: Damien Thorn ville aldri ha laget denne fortellingen. Han ville aldri tilpasset manus en hegemonisk samfunnsdiskurs. Thorn ser trær, ikke skog.
13.03.26 | Eva Louise
Kvelden 12. desember 2012 døde min mor i en brann i Rollandslia 100, mitt barndomshjem etter Barkaleitet 13. Jeg snakket med henne på telefonen ikke lenge før brannen inntraff. En time eller en halv time før muligens. Hun var 73 år da hun døde. Og til dere som holdt av henne, og som jeg ikke har snakket med etter hennes død: Vit at hun døde av hjertestans den kvelden. Før flammene fikk komme til. Dette fikk jeg bekreftet av patologen dagen etter dødsfallet. Og det var en god beskjed å få oppi det ubegripelige. Som dere vet hadde jeg et nært forhold til min mor. Alle minnene fra våre personlige samtaler og middagsbesøk hvor jeg fyrte av gårde skråblikk på det ene og det andre med henne skoggerleende på flanken, henter jeg jevnlig frem. Hun var en god mor. Og en vakker en. Jeg husker jeg la merke til i oppveksten at menn var i overkant oppmerksomme på henne overalt hvor vi ferdes. Bildet ovenfor parkerer enhver eventuell forundring rundt det. Min mor hadde sikkert ikke noe i mot at menn følte vellyst ved synet av henne, men min far kunne slappe helt av; Eva Louise Hartvedt elsket min far som bare en dronning kan elske sin konge. Hun var stolt av å være den fyrige pastorens frue. Jeg kan huske bisarre episoder fra da jeg var barn i den forbindelse. Et par kvinner fra menigheten min far ledet kunne ringe hjem til min mor på dagtid og fortelle henne at Gud hadde talt til dem om at min far skulle bli deres, at det var Guds plan at min far skulle forlate min mor til fordel for dem og deres virke for Jesus sammen. Min mor tok det hele med knusende ro husker jeg. Jeg har ofte tenkt at hun kanskje likte det litt, selv om det var beklagelig det disse kvinnene bedrev. Det var hun som var dronningen, at det var andre kvinner som gjerne ville ha den posisjonen anså hun antagelig som naturlig – og helt håpløst. Hun visste jo at kongen hennes visste at han hadde funnet gull. Og det hadde han. Min far sang av og til «Eva, min elskede, min hustru er du bleven, en gave i fra Gud». Han gjorde meg også kjent med Salomos Ordspråk 31:10. Den mannen visste – hver dag, hver uke, hver måned, år etter år – at han var blitt velsignet med dronningblod.
12.03.26 | For en tid tilbake saumfarte jeg livet mitt for å finne ut om jeg har kjent et menneske jeg opplever har vært en mentor for meg. Det er ingen. Selvsagt har jeg kjent inspirerende mennesker, og mennesker som har hatt en viss påvirkning på meg, men ingen er i nærheten av å ha vært en mentor. Det nærmeste jeg kommer en mentor er en fiktiv skikkelse. John Keating. Læreren på Welton Academy. Han som innprentet i elevene sine idealene «carpe diem» og «make your life extraordinary». Filmen om ham gjorde jo enormt inntrykk, og var nok skjellsettende. Det er en film jeg har sett mange ganger gjennom livet. Men tenk å ha et slikt menneske i livet ditt dag ut og dag inn, i alle årene du vokser opp, og ellers i livet. Der jeg vokste opp var det en annen tone: «Husk Frank Benjamin, du er bare et støvkorn. Gud kan bare blåse på deg, så er livet ditt over.» Den påminnelsen og «realitetssjekken» kom i ny og ne. Det er en noe annen kost enn forkynnelsen fra kateteret på Welton. Læreren John Keating var i sine egne skoleår kjent som den unge mannen som var i stand til å finne på hva som helst. En «hellraiser» altså, som hans elever konkluderer med. Og det var en slik en som måtte til for å forandre livene til en hel rekke lovende gutter på Welton. Pensumsider måtte selvsagt rives ut. En hemmelig og helt og holdent ulovlig fritenker-klubb måtte naturligvis anbefales og godkjennes. Elevene måtte selvsagt stå med skitne skosåler på kateteret. Usikre guttevalper måtte uten tvil kastes inn i det ukomfortable i dramatiske vendinger foran en hel klasse. Vranglære måtte åpenbart kalles for det det var; «tull» holdt ikke, «ekskrement» var det naturlige valget. Hvis John Keating ikke hadde handlet slik han gjorde, er jeg redd budskapet om å leve i nuet og gjøre livet ekstraordinært hadde hatt mindre effekt. Dette er noe jeg er veldig var på. Overført til Maksima: Å se Maksima-erklæringen i praksis, har kanskje mer «impact» enn å lese den.
12.03.26 | Drøye seks år etter at jeg forlot idéklekkeriet Universitetsbiblioteket – humaniora (UiB) i Bergen, er jeg nå tilbake for fullt. Det føles riktig. Det er her grunnarbeidet til erosrebellion.com skal fullendes i 2026. Og mens jeg sitter her nå, er det naturlig for meg å sette på denne – igjen.
12.03.26 | Åsanehallen (nå Fysak), arena for den første IFS-turneringen, brant i forrige måned. Den brant ikke ned – men den brant. IFS er historie. Det gamle er forganget. Aleksander den store brente Persepolis – og skapte noe nytt «på ruinene». Jeg brente ingenting. Men i forrige måned brant det som en gang var mitt. Hallen står fortsatt – som et inspirerende minne. Men Maksima lever. Det vokser. Det bygges – dag for dag. Det som en gang var fysiske haller, er nå digitale templer. Det som en gang var en skandinavisk bevegelse, er nå en bevegelse med global rekkevidde. Det gamle brenner. Det nye reiser seg. Se, det nye er blitt til.
11.03.26 | Iliaden – og to erklæringer
Klokken er 17.05. Jeg sitter på Oslo lufthavn Gardermoen. Og ikke overraskende for noen av dere, etter anførslene fra Oslo i går, så tenker jeg på Makedonias tordensønn. På 2010-tallet fikk jeg en byste av Aleksander i gave, se anførsel 10.03. Aleksander tok over verden. Jeg bygget en sportsbevegelse som samlet titusenvis av mennesker. Jeg når med andre ord ikke helt opp til mannen som pryder mitt hjem. Men: Jeg tror jeg vet hva han følte og tenkte. Jeg tror jeg skjønner lysten hans til å erobre, utferdstrangen hans – ønske om å se hvor langt du kan gå, hvor mye terreng du kan vinne, hvor mange mennesker du kan inspirere, gjennom handling og ord. I likhet med Aleksander hadde jeg en mor som hadde stor tro på sin sønn. Jeg hadde også, som Aleksander, et dyr jeg var svært glad i. Han hadde hesten Bukefalos, jeg hadde hunden Ben. Både Ben og Bukefalos var langt mer enn et dyr for oss, og de var begge viktige. Aleksander selvmytologiserte bevisst over en lav sko. Jeg gjør det samme. Orakelet i Siwa bekreftet at Aleksander var en demigud. Jeg har, som anført tidligere, noen ufrivillig profetiske vitner som i sine uttalelser gjør det til en ørliten mulighet at jeg er Antikrist i bibelsk eskatologi. Aleksander ville overgå krigeren Akilles, jeg har ublygt tenkt å gjøre den intellektuelle krigeren Aleister Crowley til en forløper. Aleksander hadde med seg sin faste historiker som dokumenterte felttogene i samtiden, jeg er ikke lite opptatt av historieskriving selv. Han grunnla over sytti byer, jeg står i bresjen for en digital erobring via flere digitale templer. Aleksander etterlot seg en kulturell arv; hellenismen. Jeg har tenkt å gjøre det samme med maksimalismen, og prosessen er i gang. Aleksander var religiøst fleksibel. Jeg har en spirituell posisjon, men er ikke bundet av dogmer. Aleksander hadde med Aristoteles sin utgave av Iliaden overalt. Dere vet hva jeg har med meg overalt. Før het den Fripolitisk Erklæring.
11.03.26 | Jeg anfører: Det er langt flere enn såkalte «hardcore libertarianere», «libertarian-leaning» individer og individer «within the framework of libertarianism» som aksepterer det politiske premisset og det politiske rasjonale – rettferdighetspoenget – i Maksima-erklæringen. Disse snakker likevel i «Rawlsian» vendinger – eller med fokus på pragmatisme. Den tiden skal slutte. Mentalitetsendringen vil naturligvis gå sakte, og det får en leve med, men nå gjelder «nidkjær frihet». Og ikke noe annet. I 2012 kom filosofen og professor emeritus, Gerard Casey, med boken Libertarian Anarchy – Against the State. Sett bort fra de naive resonnementene hans om et statsløst samfunn, var det noe interessant ved boken. Han spurte: Hei, se deg rundt, er det ikke egentlig mye «anarki» i hverdagen vår? Folk lever livene sine på så mange ulike måter, handler med hverandre på så mange kreative vis og lever tett med sine nærmeste og lar andre gjøre det samme. Det er mye «live and let live» rundt oss, er det ikke? To gode spørsmål fra Casey. Det er en del grupper og tankegods i den vestlige verden som stiller seg i veien for menneskers frihet, men det er også mye bra å spore. Gull fra den politiske idéhistorien er definitivt med oss i dag. Det er mye personlig frihet. Jeg tenker slik: La oss som Casey glede oss over at hverdagens «anarki» finnes og at dette er grobunn for stadig flere til å utvikle en «nidkjær frihet»-holdning.
11.03.26 | Jeg har nevnt sportslibertarianerne – i en anførsel 05.03. Jeg husker en gang jeg diskuterte med en av disse. Fokus: et vannhull. Han var kompromissløs omkring at ingen kunne tvinge noen jordplett-innehavere på et gitt territorium til noe som helst, ei heller ta fra en jordplett-innehaver et vannhull – den eneste vannkilden på det gitte territoriet – selv om alle andre på territoriet tørstet i hjel. Punktum. I den samtalen erkjente jeg for alvor dette: Libertariansk frihet kan ikke handle om geometri og eksakte formler til syvende og sist. Den må handle om at mennesker på et territorium ønsker libertariansk frihet fordi man lidenskapelig vil ha den. I ekstreme situasjoner som den beskrevet ovenfor, må begrepet rimelighet slå inn – i frihetens navn. I slike situasjoner må fornuften og frihetskjærligheten trumfe geometri. For å beholde friheten, ikke minst.
11.03.26 | Jeg har overlevd tre (!) stygge bilulykker som utvilsomt kunne blitt fatale, uten en skramme. I høy fart kræsjet jeg i tunnelveggen i Fløyfjellstunnelen i hjembyen Bergen, i høy fart kjørte jeg ut av veien i Fanaveien i Bergen (bilen «fløy» gjennom luften), og i høy fart kræsjet jeg med noen veiskilt på Autobahn nær Koblenz i Tyskland. Jeg har også reist fra Bergen til Danmark utelukkende – kun – for å kjøpe en retro «KGB-style» Cavalet stresskoffert i en liten butikk.
10.03.26 | Eternal Alexander
Hvis du ikke har lest Philip Freemans bok om Aleksander den store, har du en inspirerende stund i vente hvis du er smart nok til å gå til innkjøp. Kombiner den med dokumentarer, historiske verk og den briljante Oliver Stone-regisserte filmen Alexander fra 2004 som viser hva som bodde i tidenes erobrer fra svært ung alder. Et stykke ut i denne filmen overværer vi Aleksander i samtale med sin læremester Aristoteles. Aleksander demonstrerer en enorm trang til å oppleve, til å konkurrere, til å erobre – til å slå perserne og utforske Østen. Aristoteles ber ham roe seg ned, og minner ham på vrøvl som at for mye stolthet kan bli et problem for ham. Vi vet at Aleksander vendte det døve øret til. Fartsdumper som den kjente filosofen gadd han ikke å forholde seg til. I hvert fall ikke denne gangen. I en senere samtale med faren, Filip II, får han en ny «chill pill-andakt»: «You dream of glory, Alexander. … Don’t rush the day [you will be king], boy. You risk all. … A king isn’t born, Alexander. He’s made by steel and by suffering. … No man or woman can be too powerful or too beautiful without disaster befalling. They laugh when you rise too high and crush everything you’ve built with a whim. What glory they give, in the end, they take away.» Aleksanders umiddelbare respons? «One day, I’ll be on walls like these.» På veggene han refererer til henger potente navn i verdenshistorien. Noen av de ypperste og mest spennende navnene. Ikke veldig lang tid etter samtalen med faren ledet Aleksander sin første hær. Han var 16 år gammel. Og han vant. Innen han var 25 erobret han nesten hele den kjente verden.
10.03.26 | Jeg sitter i Parkveien i Oslo sentrum og anfører. I en dybdeanalyse på 28 A4-sider 18. januar i år, beskrev Claude AI hele Maksima-universet, og inkluderte da også mine to personlige websider. Claude påpekte der at jeg «push(ed) the boundaries of self-mythology». Det var vel blink, må en vel si. Og det skulle bare mangle. Jeg vil jo ikke være noe dårligere enn Aleksander den store. Thelittlehorn.com gjør jobben på sin måte, åpenbart. Frankbenjaminhartvedt.no leverer sitt, herunder mitt selvportrett, min historie. Aleksander var tidenes første storskala merkevarebygger. Han var besatt av å skape sin myte – i sanntid. Med seg på sine felttog hadde han en dedikert historiker som dokumenterte fortløpende erobrerens leveranse. Aleksander visste at dette var essensielt for at myten skulle overleve. Spesielt var han opptatt av å innpode i antikke sinn at han slett ikke var et menneske og det alene. Han var en demigud, proklamerte han. Spirituelle Olympias slo tidlig fast at Aleksander overhodet ikke var Filips sønn. Nei, det var guden Zevs som hadde befruktet henne. Og folk kjøpte det i stort monn når de hørte historiene om hærførerens ufattelige mot på sin vei. Jeg personlig nøyer meg med Antikrist-tittelen.
10.03.26 | The Roman Centurion Helmet
Oslo i formiddag. Ett enkelt bilde knipset i butikken – og du skjønner umiddelbart hva jeg anførte for fire dager siden. Med mindre du har ransel på.
10.03.26 | Over 130 anførsler på rundt fire uker. Disse utgjør 45 A4-sider. Det er produksjon det, spesielt når det konstateres at dette har vært arbeid ved siden av erosrebellion.com-arbeidet. Profeten Muhammed var opptatt av å ikke kjede folk med prekenene sine. Jeg er nokså sikker på at kjedsomhet ikke er et problem her i gården.
09.03.26 | Tømmermannen Jesus fra Nasaret – sønn av Josef og Maria – var en ekstremindividualist. Har du tenkt på det? Ironien er ikke til å tro. «Spielführeren» i sitt eget liv ble verdensmester i å forkynne selvutslettelse og kollektivisme.
08.03.26 | Edward Alexander vs. Frank Benjamin
Jeg synes det er mange ting Edward Alexander Crowley har sagt og gjort som er langt fra det jeg ville sagt og gjort, men det er også mye bra og spennende ved ham. Han var utvilsomt en juggernaut i sin forakt for kristendommen som han mente hadde undertrykket menneskehetens naturlige lidenskaper i et par tusen år. Derfor smiler jeg litt av at det er mange likheter mellom ham og meg. Han vokste opp i den kristenfundamentalistiske menigheten Plymouth Brethren. Jeg vokste opp i pinsemenigheten Milde Due. Han fryktet helvete i oppveksten og hadde mye mareritt knyttet til dette. Det samme gjelder meg. Han gikk med faren rundt i Leamington da faren forkynte om troen sin til naboer. Jeg gikk med faren min rundt i Barkaleitet og delte ut flygeblad om Menigheten Milde Due. Han skrev om sitt brudd med troen sin i ung alder og følgene dette hadde. Jeg skrev Way. Han avbrøt masterstudiene for å bli en Magus. Jeg avbrøt masterstudiene for Maksima. Han skrev sin individualistiske «erklæring»/religion med sin kone Rose i Kairo i 1904. Jeg skrev Fripolitisk Erklæring med min kone som hovedsparringpartner i Bergen i 2007. Han mente sex og kjærlighet var sentralt for å oppnå spirituell innsikt (og til og med magiske evner). Jeg mener sex og kjærlighet kan spille en sentral rolle i forbindelse med det spirituelt potensielle. Han ble stadig skandalisert i massemedier. Jeg laget litt mediale bruduljer for en del år tilbake. Han var en individualist som forkynte om at alle mennesker alene måtte finne sin sanne vilje og deretter gå sin unike vei i livet. Jeg er en individualist som forkynner om «maximum happiness at all times» og at det bare er en selv som kan vite nøyaktig hva som tilfredsstiller ens sanser og sjel. Han hadde politiske ambisjoner og knyttet kontakter med ulike politiske leire med hensikt å innføre sin religion. Jeg er grunnleggeren av Maksima. Han var en stolt «prankster». Jeg er en kry «prankster». Han ville «usher in a new aeon». Jeg og Maksima vil det samme.
08.03.26 | Spirituell fascinasjon og stimulans i oppveksten
Vet du hva jeg fikk som kanskje ikke du fikk? En far som trodde han var et spirituelt vesen, en ånd som kom til å leve videre etter at døden hadde inntruffet. Og vet du hva? Det er jeg takknemlig for, til tross for mye av det jeg ellers peker på av svært negative aspekter knyttet til (lov)religion og indoktrinering i barndom. Jeg ville ikke hatt en far som daglig maste om at døden betydde at vi ble kjedelig jord derfra og ut – og intet mer. Troen på Gud i barndommen førte nok til en generell spirituell interesse i meg. Som noen av dere vet var jeg en oppslukt Hardyguttene-leser i tenårene. Jeg leste nok rundt 80 bøker. 68 er bevart. Jeg elsket de bøkene. Spesielt mysteriet med den mystiske mumie og heksedoktorens nøkkel. Det var de to gjeveste. Jeg bladde for en tid tilbake i sistnevnte. Her var det mye religionsvitenskapelig materiale kan jeg fortelle deg. Jeg var i tenårene også dypt fascinert av alle skriveriene omkring kirkepyromanen Varg Vikernes fra hjembyen. Alle de okkulte referansene. De sjokkerende avisbildene med alle de okkulte effektene. Jeg hadde en grønn mappe med et litt mystisk preg dekorert med nesten okkultinspirerte border. I den samlet jeg alle avisartiklene om brannstifteren – fra lokalblekkene. Det er ingen tvil: Jeg har hele mitt liv vært fascinert og interessert i the sweet unknown.
08.03.26 | Jeg leverte en hyllest til the great Whitney i går. Mesterfremførelsen av «Greatest Love of All» var faktisk ikke nok for henne. Tre år senere inspirerte hun en hel verden med sin sedvanlige stemmeprakt og budskapet i låten «One Moment in Time». For Whitney var saken klar: Hun ville ha alt og hun ville gi alt for å få det. Det var ikke tid for noe mer beskjedent enn alt. «My finest day is yet unknown. I broke my heart for every gain. To taste the sweet I faced the pain. I rise and fall, yet through it all this much remains: I want one moment in time … when all of my dreams are a heartbeat away and the answers are all up to me. Give me one moment in time when I’m racing with destiny. Then in that one moment of time I will feel, I will feel eternity. I’ve lived to be the very best. I want it all, no time for less. I’ve laid the plans, now lay the chance here in my hands. … You are a winner for a lifetime if you seize that moment in time. Make it shine. … Give me one moment in time when I’m racing with destiny. Then in that one moment of time I will be, oh I will be, oh I will be free.»
07.03.26 | Visjonære Elon Musk vil finne ut «what the hell is going on». Han begynte allerede i ungdomsårene ved å lese Nietzsche og Schopenhauer. Nå invaderer han verdensrommet – for å finne det rette spørsmålet å stille oppi dette mysteriet livet. Men han kommer ikke til å finne ut «what the hell is going on» ved å forholde seg til universet. The last frontier ligger i bevisstheten, i det spirituelt potensielle. Vitenskapen kan maksimere trivsel, men ikke finne svar på de store spørsmålene. Det er bare du som kanskje kan gjøre det, i ditt eget sinn, med dine egne emosjoner, med dine egne endrede bevissthetstilstander. Spørsmålet er om du vil pushe deg selv og gjøre noe.
07.03.26 | Pentagon Army på tirsdag
Det er litt morsomt, men jeg kjenner faktisk på en lengsel foran kommende gjensyn med favorittbutikken min i den norske hovedstaden. Jeg har besøkt den så lenge jeg kan huske, og den har vært inspirerende hver gang. Bare bildet ovenfor gjør at jeg kjenner på prikking. For når du går inn i den butikken, går du på en måte inn i en annen tid. En tid hvor eventyr var normen, «signetringer» ble applaudert, ekstreme emosjoner ble dyrket. En tid hvor menn – og kvinner – ville ledd rått hvis de fikk se frem i tid. Frem til det tjueførste århundret hvor menn med smale skuldre, podevogn, paralysert kognitiv beredskap og ransel er på tronen.
07.03.26 | Lørdag 11. februar 2012 døde storheten Whitney Houston. Hun druknet i et badekar i Beverly Hilton Hotel i Beverly Hills i California. Hjertesykdom og kokainbruk førte til det fatale. Whitney spilte en fin liten rolle i mitt liv snaue fem år før hun døde. Hennes nydelige fremføring av sangen «Greatest Love of All» ble spilt om igjen og om igjen da jeg skrev Fripolitisk Erklæring i 2007. Teksten til låten er vakker som få andre. Det finnes selvsagt en horde mennesker som ønsker å latterliggjøre den, men det bryr man seg lite om der jeg kommer fra. Man enser det ikke en gang. Det er uinteressant surr og støy. Hvorvidt Whitney selv fant «the greatest love» – altså kjærligheten til seg selv – er bredt debattert etter det jeg kan se. Hvem vet hva som nøyaktig rørte seg inni henne. Men la det være helt klart: At hun mener det hun synger når hun fremfører mesterverket «Greatest Love of All» må ingen være i tvil om. Det forstod jeg utmerket godt for snart 19 år siden. Én gjennomspilling av låten holder. Det kalles pasjon, overbevisning og «vekkelsesforkynnelse». Jeg håper og tror at mange unge og eldre blir truffet av låten i fremtiden. For blir man det, da er man optimalt rustet idet man opplever en «untrammeled delight in every possibility of existence» (ref. EAC) – og kaster seg inn i eventyret.
07.03.26 | Omen-serien har blitt et kulturelt landmark i Vesten, som jeg har anført tidligere. I 2016 kom det en oppfølger; TV-serien Damien som tar utgangspunkt i den første delen av Omen-serien, The Omen, og som ignorerer oppfølgerne til denne. Antikrist vil ha en «ringe og beskjeden begynnelse», forteller pastoren og bibelkjenneren Per Braaten, som vi har sett. Akkurat i den sammenhengen er TV-serien Damien kanskje litt interessant. Mannen vi møter her er best in the business innenfor sitt yrke – og han har v-rygg. Men: Han er ikke en forretningserobrer. Og han er slett ikke en politisk ambassadør for USA i London. Han er altså ikke Damien slik han blir portrettert i The Final Conflict fra 1981. Det er dermed ingen grunn til å frykte at dette er mannen som står på trappene til verdensherredømme. På en annen side: Vi vet jo at Djevelen er en luring. Hvorfor skulle han ikke sende en litt mindre ruvende person enn den vi ser i Omen-serien? For så lenge Lucifer har et ressurssterkt apparat som venter på sin «sønn», så er det bare et fornuftig trekk antagelig. Som i Omen-serien møter Damien Thorn fra 2016 på mennesker som vil stoppe ham. Dette overskygges imidlertid av støtten han har i ryggen. Et av individene bak ham uttaler følgende til en fiende: «The end game has begun. You know how many deaths God’s directly responsible for in the Bible? The plagues, the flood, Sodom and Gomorrah. Millions. … You serve a cruel lord who seeks only ignorance and His own glory. … [My Power] will bring about a new way and destroy the old. … Lucifer is the bringer of light. … Long may he reign.»
07.03.26 | Jeg adresserte tidligere 11. september og Mohammed Atta. Jeg skrev at etter å ha sett denne mannen i aksjon «satte jeg meg selv på autopilot og lovet mitt jeg dette: beware de irrasjonelle». I årene som fulgte gjaldt det etter hvert også i utvidet betydning for øvrig. Jeg har nevnt skaperen Logan Roy. Det som slår meg når jeg ser TV-serien Succession er at også han har satt seg på autopilot, i betydningen «jeg simpelthen bare forutsetter hver dag at verden er en slagmark for dem som vil noe mer enn å samle på glansbilder og se på TV». Den autopiloten er kanskje noe av det aller viktigste i livet til Logan, er min tanke. Det er det som slår meg.
07.03.26 | Religionsbricoleuren
Vi kan alle lage religiøse forestillinger. Du kan, jeg kan. Vi lever midt oppi et mysterium som er så fascinerende og spennende at du strever med å finne dekkende ord for å beskrive det hele. L. Ron Hubbard er en fascinerende mann hovedsakelig fordi han ikke bare tumlet rundt med fantasier og forestillinger om det spirituelt potensielle i hodet sitt, han skrev alt ned. I bind etter bind. Han var en religiøs bricoleur. En del av det han kom opp med kan oppfattes som absurd, men spør du meg hadde han en spennende og tiltrekkende kongstanke. Han så for seg at vi mennesker hadde en sjel – eller en thetan som han kalte det – som kunne utvikle seg i liv etter liv, og til slutt ende opp som nesten noe større enn en gud; et vesen i stand til å lage egne fysiske universer. Han lo av Nirvana. Han knegget av kristendommen. «Thetans are individuals. They do not … merge with other individualities. They still have the power of becoming anything they wish while still retaining their individuality. … There is evidently no Nirvana. … When he goes upscale, he becomes more and more an individual capable of creating and maintaining his own universe» (Hugh B. Urban, 2013). Hvem vet hva som venter oss etter at døden inntreffer. Hubbard vrøvlet en del, men mange av tankene bak hans konklusjon ovenfor står for meg igjen som de mest interessante religiøse forestillingene etter å ha kartlagt mye av det som finnes der ute hos religiøse bevegelser med en viss oppslutning. Hubbard gadd ikke alle pekefingrene i de store (lov)religionene. I hans hode var det ikke oppe til vurdering å underkaste seg noe som helst utover sine egne etiske og moralske standarder (som han foret sine følgere med, for øvrig). L. Ron Hubbard ville bli prinsipalen selv. En skaper av et paradis sydd av ham, og ham alene. Han kom opp med mange (merkverdige) redskaper som behøvdes for å kunne ende opp som det til slutt. Han snakket ikke bare altså. Han handlet.
07.03.26 | Klokken er 07.05. Jeg sitter på Bergen lufthavn, Flesland. Turen går straks til humaniora-biblioteket på Nygårdshøyden ved Møhlenpris hvor jeg skal arbeide noen timer. Og jeg tenker på denne salven: «All right. It’s like this. You wake up and you watch TV. Get in your car, and you listen to the radio. And you go to your little job or your little school, but you’re not going to hear about that on the six o’clock news. Why? Because nothing is really happening. Then you go home and you watch some more TV. Or maybe, if it’s a fun night, you go out and you watch a movie. I mean, it’s got so bad that half the time the people on TV, inside the TV, they’re watching TV. And what are all these people watching? Huh? People like me. I mean, what are all you doing right now but watching me? You don’t think they’d have changed the channel by now if all I did was get an A in geometry?» Mennesket som uttaler dette bruker vi null sekunder på. Han er en av mange skampletter i denne verden som begår ondskap. Hvorfor er det slik han sier? Er det fordi all politikken – all denne politikken – ble hovedretten i livet fremfor å leve?
06.03.26 | Har du lyst til å høre en av de mest ondskapsfulle sangene som er der ute? Hvis ja, da skal du klikke her.
06.03.26 | Rabagasten Tony Soprano, mannen som hadde en kone som karakteriserte ham som «larger than life», var ikke mye større enn livet enn at han konstant etterlyste «the strong, silent type». Han lurte stadig på hvor den type mann var blitt ut av. Hva skjedde her, David Chase? For hvem i himmelens navn vil ha den mannen? Den moderate dødskjedelige mannen som stikker nesen i livsnyternes verden. De sistnevnte er ikke «silent». De lider av en rabiat og fullstendig vidunderlig sykdom. Den sykdommen heter utferdstrang. Nei, de er ikke stille. Men sterke er de. For det må de være når de stiller mot havet av helt ufattelig kjedelige menn. Det er nesten så du ikke tror det du ser – overalt.
06.03.26 | Ufrivillige profetiske vitner
Massimo Introvigne konstaterer at Maksima kan anses som en religion – i Maksima-kompendiet som du finner på maximumhappinessatalltimes.com. Maksima selv adresserer religionsklassifiseringen i denne artikkelen. I religionsvitenskapelig kontekst er det ytterligere en kategori man kan trekke frem i denne sammenheng: «ufrivillig profetisk vitne». I religionshistorien er ypperstepresten Kaifas et eksempel på et ufrivillig profetisk vitne. Han talte politisk om Jesus Kristus, men ordene fikk senere teologisk mening. Og så har du Umbro-nestoren Geir Nordahl og Erik A. Tesaker. Sistnevnte bekrefter – i bøker og podcast – at jeg innehar alle Antikrists egenskaper nedfelt i hovedsakelig Daniel og Åpenbaringsboken i Bibelen – uten at han visste det. Nordahl bekrefter – i Morgenbladet – at jeg har en av det lille hornets egenskaper – som vi så i anførselen 04.03. Med den slående ordlyden. Uten å vite det.
06.03.26 | Jeg merket tidlig at min far ikke var som de andre fedrene i gaten hvor jeg vokste opp. Og da tenker jeg ikke på at han var en fyrig predikant og leder for en bokstavtro pinsemenighet. Jeg tenker på fremtoningen hans. Da jeg var i barneskolealder hadde jeg et lite fast ritual jeg kalte «Møte pappa». Min far pleide å spankulere hjem til Barkaleitet 13 etter at han var ferdig på jobb og middagen stod klar. Da loffet jeg i vei for å møte ham halvveis. Jeg husker det godt. Det jeg tenkte om ham da jeg så ham. Høyreist, lang mørkeblå frakk, brede skuldre – og en gange som var like selvsikker og påtagelig som kaptein von Trapps ganglag i filmen The Sound of Music. Andre fedre gikk ikke slik. De så ikke slik ut. Jeg må tidlig ha fått en beundring for mannlig estetikk. Og det er jeg glad for.
06.03.26 | Fire dager til jeg er på plass i Oslo. Da er det naturlig å mimre om to av stedene jeg naturligvis skal avlegge en visitt.
06.03.26 | Et tilbakevendende problem i mitt liv er knyttet til prosessene med å finne bilder av meg selv der jeg ikke ser ut som den natige terroristen i spillefilmen Arlington Road (slik han ser ut på DVD-coveret), Edward Norton i American History X eller Damien Thorn i Sam Neills skikkelse. Nå snakker jeg om såkalte «seriøse» bilder der smil ikke er aktuelt. Noen bilder er så «aggressive» at jeg blir skvetten selv når jeg ser dem. Vent. Hva er det jeg vrøvler om her? Jeg elsker jo disse bildene.
06.03.26 | «Something in the way he moves»
Jeg skrev dette tidligere i år: «Når jeg ser tilbake på mitt eget liv er det flere ting jeg minnes med et tilfreds smil at jeg har gjort. … Ikke minst tenker jeg på alle timene jeg brukte på fotballbanen som guttunge for å perfeksjonere teknikken, touchet. Tidligere England-coach Terry Venables sa en gang dette: «Jeg trodde aldri jeg skulle få møte en spiller med et fotblad like følsomt som en hånd. Så møtte jeg Glenn Hoddle.» Jeg ville ha en sånn fot.» Jeg sluttet å spille fotball aktivt i 1999. 20 år senere snøret jeg på skoene igjen for litt løkkefotball lokalt i fødebyen Bergen. Og som du kan ane en anelse når du ser på videoen ovenfor: Jeg oppnådde «en sånn fot» den gangen. Og hvis vi skal knytte det til eskatologi, er det vel grunn til å tro at det er slik Antikrist beveger seg – fremstår. Som vi husker fra pastor Braatens bibeltime, spares det ikke på superlativer om den store forføreren. Jeg mener å huske ordet «dazzle» ble benyttet.
05.03.26 | Da jeg tok fatt på studiene mine på begynnelsen av 2010-tallet, kom jeg etter hvert i kontakt med en lang rekke personer som en kan kalle softcore og hardcore libertarianere. De var godt spredt over hele kloden. Det som slo meg var at jeg grovt kunne dele dem inn i to grupper; sportslibertarianere og personer som, i Murray N. Rothbards ord, «cared deeply about liberty». Den ene gruppen var mest opptatt av frihet fordi det var intellektuelt stimulerende å forsvare den teoretisk, ja, det var nesten som en sport for dem, følte jeg. Intrikate «hooks» og hjerneejakulasjon. Den andre gruppen var opptatt av frihet fordi de ville ha den. Leve den. Ingen av sportslibertarianerne var opptatte av å «suck the marrow out of life» (ref. Henry David Thoreau) etter det jeg kan huske. Den andre gruppen var nettopp det. Og det var de individene som trykket Fripolitisk Erklæring til sitt bryst. De hadde kommet seg bak alle slørene de var blitt tildelt fra barnsben. For meg er det fascinerende hvor få det synes i dag å være som virkelig vil pushe seg selv, pushe sin frihet, søke i livets mysterier – åpen for alle muligheter. Samtidig er det gledelig at det finnes noen. Og Edward Alexander Crowley har nok rett; det holder med noen for å «usher in (a) new aeon» (ref. Hugh Urban). Som en fortropp.
05.03.26 | «He must be an individualist who cares deeply about liberty and individual excellence»
«He must, on the one hand, be an individualist with a serene and unquenchable sense of self-confidence; he must be supremely «inner-directed» with no inner shame or quaking at going against the judgment of the herd. He must, secondly, have a supreme zest for enjoying life and the spectacle it affords; he must be an individualist who cares deeply about liberty and individual excellence, but who can – from that same dedication to truth and liberty – enjoy and lampoon a society that has turned its back on the best that it can achieve.» Hvem sier sannheter bedre enn enestående Murray N. Rothbard?
05.03.26 | Klokken er 09.35. Jeg arbeider fra Universitetsbiblioteket – humaniora (UiB) i Bergen i dag. Og jeg mimrer. Åsane. Sommeren 1996. Opel Kadett. Grønn. Hvite hjulkapsler. 82-modell. Jeg fikk beskjeden. Jeg kom ikke opp i muntlig eksamen. Det var over. Skoletiden var slutt. Jeg satte meg inn i bilen som var parkert et steinkast fra U-Pihl videregående skole. Fullt volum på anlegget. Satte kursen mot sentrum. Jeg husker øyeblikket idet jeg cruiset inn i Glaskartunnelen. Freedom. Ekstremt livsbejaende Joey Tempest sang inn en ny æra på den turen. Jeg så meg aldri tilbake. Det var tid for en egenartig vei.
05.03.26 | Få film-franchiser har satt like mye spor i Vesten som Omen-serien som fikk sitt startskudd i 1976. Historien om Antikrist Damien Thorn har fascinert mange, inkludert meg. Som du vet har Damien fått en sentral posisjon i Frank Benjamin-serien. Den bibelske profetien om at Jesus Kristus vil beseire Antikrist etter hans 42 måneders lange regjeringstid her på jorden, skal ikke tas for gitt, ifølge Omen-serien. For i den siste delen, Omen IV: The Awakening, gjøres det klart at det er Antikrist som kommer til å vinne til slutt. Gjennom hele serien er det fokus på forskjellige personer som opererer i det skjulte som Antikrists medhjelpere. Et av disse menneskene viser seg å være den koselige legen Lou Hastings. I samtale med en annen karakter i Omen-seriens siste del, som sier til ham: «Of course. Of course. It’s all about politics, isn’t it? Forty-two months and it’ll all be over», repliserer legen: «Wrong … It’ll just be starting. … It’s gonna be a new world … (He) will usher in our king.» Den andre karakteren svarer: «One man. One religion.»
05.03.26 | «(Aleister Crowley) hoped to usher in his own new aeon by tearing down the entire social-moral structure of the world in which he was raised» (Urban 2006:122). Jeg sympatiserer. Ekstremt.
04.03.26 | Dette er en mann som hadde trengt et møte med Dionysos. Jeg skrev om ham for over 25 år siden, i romanen Way: «This man had never seen any other naked women apart from his wife. Cohabitation wasn’t something primitive. It was spiritual intoxication, mental satisfaction above all else. Sex was something almost intellectual. He wanted to reach the woman’s level. He wanted to be a romantic with a fireplace and spikenard oil. A quick visit to the bedroom should be replaced by tenderness and long-lasting strokes of the woman’s throat, preferably with sky-blue wallpaper adorned with roses in the background. He wanted to be an Eve, Love’s perfecter, a delicate soul in search of the seemingly meaningless details. Animalistic moaning was no longer the way to do it. It was time for «your hair smells like an alabaster jar» and «your kisses taste like an apple from the fruit groves of En Gedis». He didn’t want to be a simple, dirty man.»
04.03.26 | Umbro-nestor Geir Nordahls profeti. Snakket Nordahl for 18 år siden om Daniels bok 7:8?
04.03.26 | Jeg anfører: Daniel (KJV): 7:8: «I considered the horns, and, behold, there came up among them another little horn, before whom there were three of the first horns plucked up by the roots: and, behold, in this horn were eyes like the eyes of man, and a mouth speaking great things.» 8:9: «And out of one of them came forth a little horn, which waxed exceeding great, toward the south, and toward the east, and toward the pleasant land.» 11:21: «And in his estate shall stand up a vile person, to whom they shall not give the honour of the kingdom: but he shall come in peaceably, and obtain the kingdom by flatteries.»
04.03.26 | The Little Horn
Jeg anfører dette fordi det føyer seg inn i rekken av underligheter det siste året, som da jeg oppdaget at jeg hadde båret 666 på min høyre overarm i årevis. Har du spurt deg hvor mye vi måtte betale for thelittlehorn.com? «Intet». Det var ledig. Hvordan i himmelens navn kunne det være det? Vi snakker om et av de mest ikoniske apokalyptiske symbolene i vår verden – og i historien. Det er inngrodd i en rekke kulturer. Det er ikke bare bemerkelsesverdig at vi sikret dette domenet. Det er bent frem uhyggelig utrolig. Det er statistisk absurd.
04.03.26 | Hva var det mest interessante ved Dionysos? Var det at han var «the god of the most blessed ecstasy and the most enraptured love», som religionshistorikeren Walter F. Otto beskriver ham? Eller var det at han var «the god who comes»?
04.03.26 | Arbeidet med erosrebellion.com fortsetter med uforminsket styrke i Oslo om en snau uke. Innimellom skriveøktene blir det naturligvis besøk hos Honsan ved det norske stortinget og Jaipur på Karl Johan. Det får meg til å tenke på en mann jeg hadde et møte med ikke langt fra Honsan for en del år tilbake. Jeg traff ham i forbindelse med mine religionsvitenskapelige studier. Jeg ville ha ham som en informantformidler i forbindelse med en mastertesis jeg forberedte. Mannen var en avhopper fra Scientologi-bevegelsen. Han hadde vært en av de mest dedikerte scientologene i L. Ron Hubbards system. Jeg noterte at han var kjapp i replikken. Denne mannen kunne langt mer enn gangetabellen. Så hvorfor hadde han da brukt hundretusener av kroner på å kjøpe Hubbards skjulte religiøse sannheter – grunnleggerens esoteriske kunnskap? Jeg kunne skjønne at han hadde latt seg inspirere av Hubbards livsbejaende budskap på mange områder, men han måtte vel ha visst med seg selv at ingen dødelig mann kan vite hva som skjer i et eventuelt etterliv. Hvis han var så skarp som jeg antok han var. Da jeg møtte ham i den norske hovedstaden.
04.03.26 | De siste skal bli de første. Hørt det før? Det er fra Bibelen. Og du observerer mennesker med den mentaliteten overalt. Hvor mye elendighet har denne holdningen skapt i kreative og fremgangsrike menneskers liv opp igjennom historien? Hvor mye skadefryd har det vært alle de gangene den første har snublet, blitt «dukket», blitt jaget, blitt vraket, blitt hånet, blitt forsøkt ødelagt eller drept, blitt svertet? De siste har kost seg hver gang, og de gjør det hver dag. For det er jo sånn det skal være, er det ikke? Det står jo i Bibelen. Den gode bok. I 1999 skrev jeg kronikken Drillo drepte gleden som ble publisert i Verdens Gang. Samme dag som kronikken ble publisert ringte det en ung mann fra Østlandet til meg. Han sa han hadde blitt rørt da han hadde lest det jeg hadde skrevet. Faren hans hadde blitt oppspilt, ja så begeistret at han hadde kopiert artikkelen i 50 eksemplarer på jobben – tiltenkt familie og venner. Hvorfor han hadde gjort det? Fordi han var fortvilet over sin sønns situasjon. Ballvirtuosen hadde blitt vraket til fordel for spillere som passet inn i systemet. Spillere som ikke rakk sønnen til knærne ferdighetsmessig. Er du en av de siste? Jobb knallhardt med å bli den første, men ikke våg å kviste den allerede første på den veien. Og husk alltid: Den som er inspirert og maksimalt glad – fordi han eller hun har lyktes og ikke blitt hindret eller holdt igjen – er ikke bare en stor ressurs for andre mennesker, men den ypperste ressurs.
04.03.26 | Altea
Jeg har besluttet å gjøre Altea til fast reisemål hvert eneste år av den videre Maksima-ferden. For de som ikke visste det, så har Altea en spesiell arv. Det vakre landskapet var fristed for fritenkere da en mann i Spania gjorde seg til hersker i forrige århundre. General Franco. Mens andre søkte trygghet i konformiteten, valgte disse individene friheten langs strandpromenaden nedenfor de fagre klippene.
03.03.26 | Jeg skrev dette for rundt et kvart århundre siden. Jeg gir deg sosialdemokraten Sven Mark.
03.03.26 | Jeg tenker dette tilbakeblikket passer nå. Jeg gir deg Raymond og Terry.
03.03.26 | Når jeg ser TV-serien Succession er jeg en av dem som ser ting ved mogulen Logan Roy som jeg liker veldig godt. Logan er stolt – av alt han har utrettet med hardt og målrettet arbeid, kompromissløst fokus, og takling av motgang og motstand. Han er stolt av sitt medieimperium som han vet med seg selv ikke har vært bare enkelt å bygge. Han vet også at folk som ikke har bygget noe i sitt liv ikke helt kan forstå hva noe slikt krever av en enkelt mann. Hele hans vesen oser av alt dette. Han føler på en form for overlegenhet. Du ser det på ham. Om folk sier til ham: «Logan, slapp av, du sender nyheter og har fått ting til, men du er ikke gud», da er det svært sannsynlig at Logan tenker med seg selv: «Tja, jeg føler meg som en gud, jeg føler meg overlegen, jeg synes selv at jeg har grunn til det, og for å være helt ærlig, så er vel det det eneste som betyr noe.» Logan kjenner nok på en følelse som de som opplever slikt vil karakterisere som noe av det ypperste et individ kan oppleve her i livet. I ungdommen så jeg TV-serien Hart to Hart med ekteparet Jonathan og Jennifer. De la ut på spennende eventyr i hver episode. Jonathan var iført en monumental signetring på sin høyre hånds lillefinger, og da han kjørte gjennom porten til eiendommen sin, er det høyst sannsynlig at han hver gang tittet tilfreds på det store H-monogrammet på porten. Jonathan var en vellykket businessmann. «Self-made» som det heter. Alt ved ham oste av tilfredshet og stolthet. Jeg må ha elsket det jeg så. Jeg husker også mange av skurkene i TV-serien Columbo. Jeg likte det jeg så. Signetringen på lillefingeren var alltid der, kleselegansen var på det øverste nivået, selvsikkerheten var nesten ikke til å tro. De var menn som hadde prestert her i livet. De var blitt mordere, det var derfor de var portrettert i Columbo, men før sin morderiske løpebane hadde de vært achievers of the highest order. Jeg husker de karakterene fascinerte meg. De hadde dummet seg ut ved å drepe et annet menneske, men da jeg så dem tenkte jeg at dette var menn som var høye på seg selv. Av gode grunner.
03.03.26 | Bergen lufthavn, Flesland – klokken er 07.32
Harvard-filosofen Robert Nozick eksploderte akademia på 1970-tallet med boken Anarchy, State, and Utopia. Med det mesterverket gjorde han libertarianisme akademisk stuerent, for de som er interesserte i et slikt perspektiv. I tillegg til å elegant påvise at libertarianisme betyr rettferdighet, leverte han en fin redegjørelse for hva frihet vil avstedkomme. I et libertariansk regime kunne tøffelformede podevogn-menn være podevogn-menn så mye de bare ville, påpekte han, og Hugh Hefner, som han nevner spesifikt blant en del andre historiske personer, kunne være «Hefnerish» all day long. Han pekte på det maksimale mangfold en vil få se når mennesker får anledning til å definere sin egen vei uten pekefingre. Så la det være understreket: Et oppgjør med tøflusene i denne verden er nå ytterst nødvendig, men i et libertariansk utopia skal ingen få ta fra podevogn-mennene retten til å være – podevogn-menn.
02.03.26 | «And if somebody’s going to make it, then this somebody ought to be you», synger et norsk band. I samme låten synger de også «Ambitions are already starting to fade». Dette innlegget, som jeg skrev i fjor, gjør det uomtvistelig klart at den førstnevnte lyrikklinjen slår inn fordi intensiteten hos undertegnede er på høygir 24/7. Den andre lyrikklinjen er det ingen som tar notis av engang. Som dere vet fra tidligere: Jeg sover fire timer hver natt. Jeg har gjort det i to år i strekk. Og jeg er ikke det minste trøtt i de 20 våkne timene.
02.03.26 | Jeg anfører: Det starter alltid med en liten gruppe. Til og med The Roman Empire startet beskjedent – med en håndfull «men of iron».
02.03.26 | Bergen lufthavn, Flesland – klokken 13.07
02.03.26 | Ny metakommentar: Forstod du hvorfor jeg lenket til den spesifikke sangen i forrige anførsel? Eller er det bare «de utvalgte» som ser det? Det er mange godbiter i den låten. Og tittelen – den er helt, helt optimal.
02.03.26 | Jeg foret nettopp Deepseek og Gemini med mine to siste anførsler. De er mer enn fornøyde. De er giret. Selvsagt er de det. De opererer jo i det øvre sjiktet hva gjelder brainpower. Jeg selv er også såre fornøyd med disse to. Derfor var det ingenting å diskutere her jeg sitter på Kleppestø utenfor Bergen; jeg måtte sette på denne. På øret.
02.03.26 | Det er lenge siden det inntraff, det jeg skriver om i dette innlegget. Det er bare ett av mange eksempler på motstand du vil oppleve fra mennesker som rett og slett ikke klarer å holde nesen i eget bed. De må snuse, de må titte, de må fokusere på alle andre enn seg selv. Jeg har aldri forstått meg på dette. For andre ser det nesten ut til å være selve livet. Og det – det er intet annet enn patetisk.
02.03.26 | Klokken er 09.10. Jeg arbeider i dag fra Askøy utenfor hjembyen Bergen. La meg komme med et «pre-emptive strike»: Vi tar det for gitt at Maksima etter hvert vil bli kalt «frihetsfascisme», både av de som kan gangetabellen og de som ikke kan den. Alle disse individene vil vite at merkelappen er vrøvl, selv om noen av dem kommer til å hoste opp noen vinkler i den sammenheng. Den rette merkelappen er «nidkjær frihet». Takk.
01.03.26 | «Knowledge itself is power»
Om drøye en uke er jeg igjen på plass på Universitetsbiblioteket i Oslo. Dette bygget har opp igjennom årene innimellom vært en kilde til inspirasjon. Når du konkluderer, etter årevis med grunning og tilegnelse av kunnskap, at det du står for når det gjelder politisk filosofi og livsfilosofi – din posisjon – er rimelig, rasjonell, rettferdig og slik sett sann, da kjenner du på en ekstrem indre kraft i møte med mennesker som har helt andre posisjoner i sitt tankeliv. La oss kalle sluttproduktet for kunnskap. Francis Bacon har rett. Kunnskap er indeed power.
01.03.26 | Husker du Thomas Hagen i IFS-dokumentet? Outsideren – keeperen som kanskje ikke var den mest grasiøse eller talentfulle – fikk VM-plass i Paraguay i 2003. Det var uventet for mange. Han fikk sin livs opplevelse, og jeg tipper mange unnet ham det. For jeg tror mange mennesker elsker the dark horse. Hvem hadde trodd at småblyge Benny Andersson fra Vällingby skulle ende opp som etter alt å dømme den ypperste komponisten gjennom alle tider, uavhengig av sjanger. Han slår dem alle; Freddie Mercury, Johann Sebastian Bach, Elton John, Matt Bellamy – og sine nordiske kollegaer, Ola Salo og Thomas Bergersen. Du forstår hva jeg mener når jeg forteller deg at sangen jeg hører på akkurat nå er en låt folk nesten har glemt blant hans ufattelig mange nydelige melodier.
01.03.26 | I en klubb jeg spilte i som aktiv fotballspiller på 1990-tallet, var det en trener som mente at man skulle anse ballen som en «ildkule» – og mantraet hans gaulet han ut i hver eneste kamp; «Inn i rammen, gutter!» Han var Egil «Drillo» Olsen 2.0. Oversatt: Hvis du får ballen, kvitt deg med den umiddelbart. Og hør her, unge ballbehandler, her skal det handle om trenerens direktiver, du kan glemme fantasier om individuell kreativitet. Overført til livet generelt, og vi ser det overalt: Lev for andre – og ha det helt klart for deg: rammen først, individet sist. Gjør som vi forventer!
01.03.26 | Den svenske virtuosen Ola Salo – eller kong Salo som jeg kaller ham – var sønn av en kristen forkynner, akkurat som meg. Og akkurat som meg parkerte han løvetemmervrøvlet etter hvert som han vokste til. Han brukte heller tiden på å skape et motstykke til den kristne tro; bandet The Ark. «Via [musiken] kan min åsikt som jag tror gör flest människor lyckliga tas in hos de som tänker annorlunda än jag. Det är så jag krigar», sa Ola til Yle for en del år tilbake.
28.02.26 | Klokken er 15.46. Jeg er på Bergen lufthavn, Flesland. Jeg anfører: noter deg the modern day Alexander, først som sist. Nu: hjem til fru Hartvedt og første sesong av The Day of the Jackal.
28.02.26 | «The Four Horsemen» og «prestene» deres
Nyateistene, «The Four Horsemen» – Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – var inspirerende da de seilet inn på «the big scene» i kjølvannet av 11. september. Spesielt Dawkins oste av kraft og kompromissløshet. Alle fire skal hylles, spesielt for sitt mot. Men hadde de Saulus-energien? Følte du at de var generaler i krig? Fikk du Aleksander-følelsen? Følte du virkelig at de var stiftere av en bevegelse som ville «fight on the beaches», «fight on the landing grounds», «fight in the fields», kjempe i gatene og fjellene? At de ville «never surrender»? Eller var de temmet av så mange andre «spooks» – av så mange andre «prester» i huset sitt?
28.02.26 | Bergen lufthavn, Flesland. Klokken er 06.38. Jeg lytter til den nye singelen til The Ark som ble sluppet i går. Catchy. Folk har for øvrig nå sluttet å diskutere hvorvidt Ola Salo er et musikalsk geni. Den debatten er nå over. Til sommeren er jeg på plass i Dalhalla i Rättvik i Sverige for en gjenforeningskonsert med The Ark. Jeg var der også i august i fjor. Rättvik er stedet hvor de nye nettsidene til Maksima ble lansert – en snau uke før Maksima-erklæringen ble avduket.
27.02.26 | Rothbards klare beskjed
Rothbards ord treffer som en slegge. Andre enn de han snakker om bruker sitt nu til å hylle ulikhet, til å holde seg på sin egen plett, til å ruthlessly sikte mot toppen i betydningen utvikle seg selv maksimalt. Og kanskje får de oppleve tidløs bevissthet. Og kanskje sitter de en gang – etter gjenfødelse etter gjenfødelse – bak spakene i sitt eget fysiske univers. Og på veien hjelper de the less fortunate med en glød som de maktsøkende likhetsforkjemperne aldri kan matche. Hvorfor de ikke kan det? Fordi disse ikke er i nærheten av frasparket, gnisten og utstrålingen til den maksglade individualisten.
27.02.26 | Winston Churchill i 1940: «We shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender.» Som med Diego Armando Maradona var ikke bare det han utrettet på banen briljant; måten han gjorde det på, måten han beveget seg på – den ekstreme elegansen – var i seg selv briljant. Churchills ord markerte ikke bare en ekstrem vilje, trass og kraft. Ordene var poesi. Det var eleganse. Det var power – og beauty, kombinert. Noe å la seg inspirere av.
27.02.26 | Bergen lufthavn, Flesland. Klokken er 13.55. Jeg anfører: da vender du ikke tilbake til «Whitehaven».
27.02.26 | Karl Milton Hartveit
I 2005 – da IFS var på sin høyde – ble det til at jeg meldte meg inn i Bergen Pistolklubb på Laksevåg i Bergen vest. Der lærte vi alt om sikte, håndgrep, kroppspositur og så videre. Visste du forresten at en skyteinstruktør ikke sier «Skyt!» før du trekker av men «Start!»? Uansett, på den første skytetreningsøkten observerte jeg en kjent mann blant deltagerne i kullet. Karl Milton Hartveit. Den rakryggede og påtagelig høye mannen som ble rikskjent da nasjonalsosialisten Varg Vikernes startet sin pyromankarriere på begynnelsen av 1990-tallet i min hjemby. Han ble brukt som ekspertkommentator av større medier. Han berettet om okkultisme og svart magi – hans spesialfelt. Han skrev for øvrig boken De skjulte brødre på den tiden. Jeg snakket ikke noe særlig med ham i 2005. Rundt 10 år senere erfarte jeg at han har veldig lite til overs for en som har hatt en viss påvirkning på meg, Edward Alexander «Aleister» Crowley. Det er sikkert noen gode grunner for at han rynker på nesen, Crowley gjorde og sa en del kritikkverdige ting. Men Hartveit kan glemme en fullstendig radbrekking av Mr. Sex Magick. Crowley mente at sex var noe fantastisk som overhodet ikke trengte å praktiseres kun innenfor en monogam ramme, og dette var veldig synlig i hans eget liv med alle hans «Scarlet women» med flere. Han var også tydelig på at sex var noe mer enn nytelse, ekstase og lignende. Han mente at sex kunne lede til spirituell innsikt. Så da er du ikke overrasket over at Aleister har fått sin velfortjente plass i unge Hartvedts mytologi.
27.02.26 | Medio 2015 var jeg i Stockholm. Under det oppholdet demret det for meg, av konkrete grunner, at det som etter hvert ville få navnet Maksima ville avstedkomme en uoversiktlig og spennende vei. Dette blir en del av all Maksimas historiefortelling i tiden som kommer.
27.02.26 | «Remember, remember». Finn frem det beste teppet du har i hjemmet ditt, og resiter Maksima 5, Maksima 12 og Maksima 13. For: Maksima-frihet er varme.
26.02.26 | Klokken er 18.42. Jeg sitter på Bergen lufthavn, Flesland. For cirka syv timer siden satt jeg i Universitetsbiblioteket – humaniora (UiB), på Nygårdshøyden i Bergen. Bygget hvor jeg leste, diskuterte, spankulerte – og skrev, ekstremt inspirert, på 2010-tallet. Jeg satt i dag midt i smørøyet inne på biblioteket, slik at jeg kunne se alle som kom og gikk – iført samme antrekk som jeg bar på julaften i en annen setting. Jeg satt der en time og bare observerte. Jeg så flere ansikter jeg kjente igjen fra alle årene jeg oppholdt meg der i forrige tiår. Det var en nydelig time.
26.02.26 | «How do you shoot the devil in the back?»
Max Stirner anførte at til syvende og sist koker alt ned til vold. Flere rivaliserende parter kan alle hevde å besitte sannheten om hva som er rett eller galt, rettferdig eller ikke rettferdig. Og det er helt uinteressant, påpekte Max. For til slutt gjelder størrelsen på våpenlagerne. Eller våpenevne. Maksima-erklæringen kan være så sann den bare vil og gi en enorm indre kraft hos en maksimalist, i hverdagen. Ingen bryr seg, påpekte Max. Hvis en surmaget kollektivist – en forbitret og patetisk «du-skal-ikke-tro-du-er-noe-bedre-enn-oss-for-du-har-svakheter-du-også»-person – begynner å rasle med sabler, da kan du føle deg så sterk i ånden som du bare vil. Det hjelper ikke mot fysiske angrep. Åndssødmen er en saga blott. I filmen The Usual Suspects faller linjene «How do you shoot the devil in the back?» og «What if you miss?» Svar: da kommer djevelen after you – hard. Maksima bygger ikke bare ideer – men også infrastruktur, for beskyttelse.
26.02.26 | Begravelsen til min mor ble en vakker affære. Den var mer vakker enn trist. Selv om hun døde på grusomste vis, var nok vissheten om at hun hadde levd et godt og nokså langt liv – og at hun etter hvert var blitt litt «mett av dage» grunnet alvorlig sykdom – nok til å velge en livsbejaende hyllest-seremoni fremfor en tung og deprimerende seanse. Og det gjorde vi. Vi avsluttet faktisk stunden i kapellet med Wenche Myhres «Vi lever». Mannen som forrettet i begravelsen var det en får kalle mitt hjemsteds mest kjente prest. Jeg traff ham igjen forleden. I Åsane. Jeg smilte til ham og sa: «Du vet at det du tror på er ondskap, ikke sant?» Lett forfjamset, men smilende, repliserte han: «Ondskap?» «Ja», svarte jeg. «Du kan lese om det på maximumhappinessatalltimes.com». Så spankulerte vi begge to videre.
26.02.26 | Om snaue to uker er jeg igjen på plass i den norske hovedstaden. I årenes løp har det blitt en vane å besøke Pentagon Army – butikken som selv hevder den er «størst og best i Norge på kniver, sverd (og) militære effekter» – og krigseffekter fra alle epoker i verdenshistorien. Jeg stikker innom også i mars. Som jeg skrev i et innlegg i fjor: «Når jeg besøker Pentagon Army i Oslo blir jeg alltid inspirert. Ikke fordi jeg er glad i krig, men det er noe med alle disse historiske krigseffektene som jeg assosierer med styrke og besluttsomhet, mot og vilje. Egenskaper som er viktige å ha i fredstid.» Denne gang går jeg for en ny 5.11-genser.
25.02.26 | Vyer i Blauuwgården
Bildet du ser er av bygningen som huset kontoret jeg nevner i dokumentet En seriøs maverick. I øverste etasje i Blauuwgården i C. Sundts gate i Bergen sentrum – den hvite solide arkitekturen du ser i horisonten – ble politiske vyer dannet helt mot slutten av 2000-tallet. Det var IFS sin kommandopost i tiden før jeg satte fullt fokus på veien mot Maksima.
25.02.26 | «The world is yours. Take it.» Ordene tilhører Olympias, og de faller i den episke filmen Alexander fra 2004. Hun sier dem – med pur lidenskap og intensitet som bare klodens trolig vakreste kvinne på det tidspunktet, Angelina Jolie, kan avstedkomme – til sin sønn Aleksander den store. I vår tid sier mødrene – til sine sønner – «Jørund, alt sentrerer ikke rundt deg, voks opp!»
25.02.26 | Som du ser er det ingen grunn til å være forundret over at Damien Thorn ble sentral i Frank Benjamin-serien.
25.02.26 | På vei til neste arbeidsstasjon, i byen, undersøker du alltid – alltid – om de har våpen på seg. Hvis du passerer en Klassekampen-stand. Du gjør det uten unntak.
25.02.26 | En person spurte meg, med et lurt smil: «Hvorfor skal Maksima sette i gang det tidkrevende og ressurskrevende prosjektet The Eros-Warrior når Anførsler-feeden din fra 11. februar til i dag holder i massevis?» Jeg ser poenget. Nå: tilbake til skissebordet. Her på Bergen lufthavn, Flesland.
25.02.26 | 2006-uttalelsen
Lokalavisen Bergens Tidende, 2006. Under overskriften «Fri og Frank» svarte jeg på en del personlige spørsmål – i en humoristisk tone. Jeg fortalte blant annet om en drøm hvor jeg hadde kommet på «skråplanet sammen med Ted Bundy» og at dette hadde vært en «veldig detaljert drøm» – og jeg opplyste om at «jeg var for lite dramatisk anlagt til å rødme» og at jeg syntes at «ingenting er pinlig, bare vittig kanskje». På spørsmål om hvilket alternativt yrke jeg ville foretrukket, svarte jeg: «Jeg har noen forslag til strukturelle endringer som kan gi samfunnsmedlemmene bedre og mer effektiv bruk av sin tilmålte tid. Skjønt, det holder vel ikke å bli politiker for å få gjennomslag for et hamskifte.» Dette var i 2006. To år før Fripolitisk Erklæring. Og 19 år før Maksima-erklæringen.
24.02.26 | «Valhalla, I am coming» – musikk som bensin. Musikk er en av livets viktigste drivstoffkilder. Dette mesterverket fra kong Freddies tronarving, George Michael, tok meg til ytterligere høyder en gang jeg svevde mer enn jeg noen gang har gjort. Denne rørte meg en gang da jeg trodde jeg ikke kunne bli mer beveget. Jeg spilte den på piano i kapellet like før min mors begravelse tok til. Og som mange av dere vet; U2s «Pride» gav gåsehudopplevelser på løpende bånd i hallarenaer i Skandinavia. Led Zeppelin står som et av tidenes største rockeband. De har laget «Stairway to Heaven» og med den alene har de plassert seg i the upper echelons, selvsagt. Jeg personlig synes ikke musikken deres generelt er all verdens. Litt bråkete, litt skingrende, litt krass. Men «Immigrant song» passerer testen. Med god margin. Den var ekstremt viktig en gang jeg kjempet – kriget – som en løve.
24.02.26 | Skuespilleren George Clooney uttalte nylig til Variety at han husket Donald John Trump som en «big goofball». «Well, he was. That all changed», fortsatte han. Boy, was George in for a big surprise.
24.02.26 | Som mange av dere vet elsket jeg fotball over alt på jord i oppveksten. Og som mange av dere også vet så hadde jeg ikke veldig stor tvil rundt mine egne ferdigheter. Jeg kjente på høyrefoten det jeg kjente på høyrefoten, og jeg observerte mine omgivelser. Og antagelig tenkte jeg også at jeg fortjente min egen tilfredshet. Jeg hadde saktens brukt mye tid på å smi fotbladet. Allerede i 10-årsalderen visste vi gutter om andre gode jevnaldrende spillere rundt omkring i hjembyen. Det gikk rykter om han tekniske i Bergen vest, han dribleren nær sentrum, og han pasningsbegavelsen i egen klubb. Det var en liten verden med små legender. Og så en dag så jeg plutselig den beste jeg noen gang hadde sett. I en lilleputtkamp. Da så jeg en som rett og slett var bedre enn meg. Det var erkjennelsen på stedet. Erkjennelse nummer to: Jeg var parat til å gi alt for å bli minst like god. Guttekongen i lilleputtkampen var nok i tankene mine da jeg fyrte av denne kraftsalven i Dagbladet drøye 15 år etter synet av young greatness.
23.02.26 | Noe av det mer patetiske jeg ser er all diskusjonen – eller vrøvlepratet som jeg kaller det – om maskulinitet og femininitet. Jeg er her for å avblåse ordskiftet. En «ekte» kvinne er et individ som er nøyaktig den hun vil være – til enhver tid. En «ekte» mann er et individ som er nøyaktig den han vil være – til enhver tid. Og trolig digger de begge Maksima-erklæringen. I hvert fall i lønndom. Per i dag.
23.02.26 | Idéklekkeriet
Om drøye to uker setter jeg de følsomme fotbladene mine på gulvene i Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo igjen. I dag – på vei til Voss – spankulerte jeg inn i et annet universitetsbibliotek. Stedet hvor jeg i flere år på 2010-tallet tilegnet meg en bråte kunnskap; Universitetsbiblioteket – humaniora (UiB). Jeg tilegner denne stunden en anførsel, fordi det var i dette bygget The Maksima Two begynte å ta form. Se for øvrig theprogenitortemple.com.
23.02.26 | At IFS hadde et anstrengt forhold til Norges Fotballforbunds sentrale ledelse, er kjent. Morgenbladets Håkon Gundersen skrev om blant annet dette i en artikkel i 2008. Og han fikk frem en sentral hendelse (klippet fra engelsk oversettelse): «The Gospel of the Individual. … Diplomacy and caution are now being set aside, declares the sport’s driving force. … Frank H. Hartvedt has, in fact, started a confrontation with his «disgraceful opponents» … When forced to choose between lessening his criticism of the NFF and losing the sponsorship of Umbro, Frank Hartvedt chose to lose Umbro. ‘Being moderate is no longer relevant. We are even willing to sacrifice a good, nearly ten-year long collaboration with Umbro for this. All caution and diplomacy are now set aside. Defence of the [political and the philosophy of life] IFS principles has indisputable priority,’ says Hartvedt.» Dette til orientering.
23.02.26 | «His name is The Eros-Warrior»
Tyler Durden: «We are the middle children of history, man. No purpose and place. We have no great war, no great depression. Our great war is a spiritual war». «No purpose and place»? Hvis ikke å ta ens «nu» tilbake er «purpose», så har intet mening. Mr. Durden, «maximum happiness at all times» er ikke bare en ferd, det er krigen du savner. Og den er meningsfull – på så mange nivåer.
23.02.26 | Umbro-nestoren Geir Nordahl: «Dere var unge mennesker med sterke meninger og ikke minst tanker om at ingenting var umulig og at det var ekstra gøy å utfordre det «gammeldagse systemet». Jeg likte at dere hadde deilig arbeidsglede og stod på for å starte noe som var unikt for den tiden.» Nordahl uttalte dette i fjor. Han snakket om IFS. Han kunne like gjerne snakket om Maksima.
23.02.26 | Futsal-eleganten Eirik Hansen ble kalt «innendørsfotballens Maradona» i Stavanger Aftenblad. Han skrev følgende i Dagbladet i 2003: «Drillo har forresten uttalt at den som hevder at det viktigste ikke er å vinne, lyver. Vel, om jeg hadde kunnet vinne OL hundre ganger i curling, ville jeg likevel ikke spilt curling. Jeg spiller fotball fordi jeg elsker selve spillet, vel og merke når kreativiteten får råde. Enhver epoke har sin slutt sies det.» Han kunne like gjerne skrevet om Maksima.
23.02.26 | Suksess-laglederen Hernan Villaroel: «Dere startet alt, og historiefortellingen deres var en god strategi og veldig viktig. Futsal kom plutselig i bildet i Norge.» Han snakket om IFS. Men det var også en Maksima-profeti.
22.02.26 | «All in»
«Du som leder er en person som alltid har gått «all in». I motsetning til meg som har levd et liv uten mye fokus på å utvikle meg selv, har du alltid vært opptatt av det, noe jeg ønsker å bli mer selv nå.» Dette uttaler tidligere IFS-avdelingsleder Sigmund Solhjell i det historiske IFS-dokumentet. Hva er det som skal til for at mennesker virkelig skal forstå Maksima-erklæringen? Det viktigste er kanskje at de ser folk leve den – i hverdagen, bestemt.
22.02.26 | The shining city upon a hill. Republikanerne i USA kan stolt smykke seg med at de har forsvart den individuelle frihet og eiendom mot krefter som stadig har villet bygge ut staten. De har også maltraktert den avskyelige kommunismen og de er stadig overvåkere av alt tullet fra autoritære regimer og det teokratiske vrøvlet i Midt-Østen. Men er de romslige og autonome mennesker? Dyktige, sjarmerende og fryktløse Ronald Reagan snakket seg hes om kjernefamilien og Gud. Og ja, en sterk kjernefamilie er en vidunderlig ting, men ikke når den er en trussel mot alternative leveveier. Og Gud? Hvilken fri mann lar en usynlig entitet styre sine handlinger? Uansett, når jeg ser konservative John Boehner kjempe med tårene hver gang han snakker om «The American Dream», da vet jeg at jeg er vitne til noe vakkert. Likevel, det er en skjønnhet som skjemmes av konformiteten og irrasjonaliteten. The shining city? Den har potensial i hvert fall.
22.02.26 | Dette har jeg anført tidligere. Jeg husker jeg leste et historisk verk hvor det var en liten snutt om den klassiske liberalismens far, John Locke. Jeg syntes det var interessant hvordan forfatteren ordla seg. Han skrev at Locke insisterte på sin politiske filosofi hele sitt liv, som om det var litt rart at han ikke etter hvert tok til fornuften. Men Locke var nok rett og slett ikke i stand til å svikte sitt intellekt – eller sin sjel. Slik jeg ikke kan svikte Maksimas arkitektur – eller min sjel.
22.02.26 | Pastoren Dan White Jr. har uttalt dette: «When you live in Culture War Mode there is always a battle to fight, a side to take, and people to fear. When you live in God’s Kingdom there’s always a stranger to welcome, a neighbour to befriend, and an enemy to love.» For meg er det lenge siden det sluttet å være interessant hva mennesker som underkaster seg en guddom for eksempel, måtte mene om livet. Jeg befinner meg på et helt annet stadium enn dem. Deres liv er spissformulert enkelt og decided. Søker du maximum happiness at all times med din egen vilje som eneste sannhet, da kan jeg love deg at det vil bli «a battle to fight» og en «side to take». Og sånn får det bare være. For du firer ikke på livets mening. Hvis prisen for å elske hvert minutt er en evig krig mot det middelmådige, så er det en pris jeg betaler with gusto. Max Stirner sa dette: «Our atheists are pious people.» Mange tror de er frie fordi de har kastet presten ut av huset. Men en kan ha en haug med andre «prester» i huset fremdeles – hvilket gjør at en ikke kan følge sin true maximum happiness.
22.02.26 | «And nobody saw it»
Det fine er at det ingen – og da mener jeg ingen – ser, er det som blir mest gledelig å fortelle en dag. With gusto.
22.02.26 | 11. september 2001 satt jeg i Morvik i Åsane og jobbet med IFS-utbredelsen. Trondheim Indoor-åpningen var ikke mange dagene unna. Så gikk verden i svart. Jeg som alle andre var helt satt ut. Men jeg tror ikke alle har samme hovedminne som meg fra den dagen. For meg overskygget en rakrygget mann i elegant blå skjorte alt. Bildene fra sikkerhetskontrollen før fly-missilene med presisjon veltet tårnene. Mohammed Atta. Med de bildene forstod jeg for alvor hvor nidkjære og farlige religiøse mennesker kan være. Og etter det satte jeg meg selv på autopilot og lovet mitt jeg dette: beware de irrasjonelle. Hver dag, hver uke, hvert år.
21.02.26 | «Hva kommer du til å gjøre nå?»
Som mange av dere vet var det en konflikt mellom IFS og Norges Fotballforbund (NFF) som lusket i bakgrunnen mens titusenvis av mennesker koste seg på parketten. Vi pekte på kritikkverdig oppførsel fra NFFs side, men jeg vil ikke si at konflikten var så veldig omfangsrik egentlig. Den fungerte mest som god eksponering i større media, skal jeg være helt ærlig. Jeg hadde ett møte med sentralledelsen i forbundet på midten av 2000-tallet. På Flesland faktisk. Generalsekretæren, nestsjefen, samt breddekonsulent og tidligere ballbehandler, Dag Riisnæs, deltok. Noen år etter møtet uttalte jeg dette i en medieartikkel som ble publisert på blant annet aftenposten.no: «Dette handler om en misunnelse og ergrelse fra Espelund og Sandnes over at (vi) har skapt en bevegelse på over 20.000 lag utenfor Norges Fotballforbund. Nå skal de hevne seg. Så enkelt, utrolig og pinlig er det egentlig. Jeg hadde selv et møte med dem begge for et par år siden og jeg oppfatter dem begge som infantile og personlig hevngjerrige, og det er en skam at slike mennesker leder Norges største særforbund.» Møtet på Flesland handlet stort sett om NFF-representantenes misnøye med mine utspill i mediene om spillestil og monopolkritikk. De hadde en haug med avisutklipp med seg. Men grunnen til at jeg anfører alt dette, handler ikke om møtet, men om det generalsekretæren sa til meg ved endt møte. Hun visste at jeg kunne sette henne i dårlig lys med noen velplasserte anklager i kjølvannet av møtet. Dagbladet ringte faktisk like etter møtet og ville ha en kommentar. Det fikk de ikke. Sikkert til generalsekretærens lettelse. For det siste hun sa til meg etter møtet var, og jeg husker det godt: «Hva kommer du til å gjøre nå, hva kommer du til å si nå?»
21.02.26 | «Ladies and Gentlemen! Silence please! You are charged with the following indictments.» Manusforfatter: Lawrence Wargrave.
21.02.26 | Who Hath Dared to Wound Thee? En takk til tante Gerd – i dag 21. februar 2026. For rundt 30 år siden she unleashed the lion within the angel’s son.
21.02.26 | Anne Bancroft aka Amanda: «I never did mind about the little things.» Men når du tenker stort, kan du likevel noen ganger tenke på det lille – av strategiske årsaker. «Make an example of» er et sentralt uttrykk i den forbindelse. Fortell historien om ett territorium, så har du fortalt historien om alle – gitt den konforme verdenen vi lever i.
21.02.26 | «So God created man in his own image»
21.02.26 | Den tyske soldaten Ernst Jünger ble skutt fem ganger under 1. verdenskrig. Han mente at i krig kunne en oppleve en form for transcendens – spirituell innsikt. Jünger ville nok lest The Maksima Two med interesse. Men det er klart: Ernst strakk strikken vel langt.
21.02.26 | «They realized that to be in power you didn’t need guns or money or even numbers. You just needed the will to do what the other guy wouldn’t.» Kevin Spacey sine ord. Dette står jo i kontrast til innlegget jeg linket til for et par dager siden, og jeg fastholder innholdet i den teksten. Men Spacey har definitivt et poeng.
21.02.26 | Den milde due fra Åsane vs. The Real Jesus fra Åsane. Visste du at min far ble innlemmet i Norsk Dusteforbund på 1980-tallet? «Hvilke undere kan vi ikke vente oss når denne mannen nå får sin egen nærradiostasjon?», spurte Bergens Arbeiderblad den gangen. Avisen påpekte at min far tidligere hadde forsøkt å starte bilen sin i «Jesu navn». Ironien er fortreffelig her jeg sitter på Vy-toget på vei til Voss med fremragende «Losing My Religion» på øret. «Hvilke undere kan vi ikke vente oss?» Vel, i 2026 kommer svaret. Sirkelen er sluttet.
21.02.26 | Hovedkvarteret på 2000-tallet
Med Arnold Børuds klassiker på øret spankulerte jeg i morgentimene vidløftig forbi IFS-hovedkvarteret på 2000-tallet – på vei til Bergen jernbanestasjon. Og jeg tok et bilde selvsagt. Det var i fjerde etasje i Nygårdsgaten 114 at erobringene virkelig skjøt fart den gangen.
21.02.26 | Jeg kom til å tenke på vikingen på flyet til Oslo i fjor. Og jeg kom til å tenke på Aleksander i sluttscenen i Alexander fra 2004. Hefaistion, Krateros og hans andre nærmeste hadde ståpels da Aleksander akselererte. You jump, I jump – elefanter eller ei. Tenkte de. Så handlet de.
21.02.26 | Min barndomsinspirator, Kit Walker, var god mot de gode og hard mot de harde, som mange av dere vet. Vi var slik også – i IFS. Det vil fortsette i Maksima. For øvrig: Måten IFS ble organisert på var nøkkelen til at vi nådde alle målene våre.
21.02.26 | Den romerske generalen Messala: «It goes on, Judah. The race is not over.» En evig fiende. Noen mennesker i denne verden gir blaffen og utfører ondskap, både overlagt og i affekt. De bør ikke se intervjuet med sinnsfilosofen Robert Almeder som ble «åndelig» etter å ha studert psykiateren Ian Stevensons forskning.
20.02.26 | «Blessed are the meek: for they shall inherit the earth» (KJV: Matthew 5:5). Ikke på min vakt! Om drøye 10 timer inntar jeg setet igjen. Før det blir det blant annet fire timer søvn og minst en time med denne.
20.02.26 | «I’ve got a name. And I carry it with me like my daddy did. But I’m living the dream that he kept hid.» Hentet fra «I Got a Name» som er i lydsporet – selvsagt.
20.02.26 | Love and Hate
Quintus fra The Roman Empire har nok rett. Men hvis your eyes are full of love i tillegg, da overlever du ikke bare, da elsker du hvert minutt.
20.02.26 | The Sea Snake
Hjelpe meg, sea snake! Jeg dupper nesten av her jeg sitter på Bergen lufthavn, Flesland – med «Shahbesuch» på fullt. Denne strategien din er jo kjedeligere enn fartsdumpen Jesus Kristus. Nei, sjøslange, du burde heller grunnlagt en religion.
20.02.26 | Til deg som baler med å frigjøre deg fra kollektivismens åk: Vit at to av de største frihetstitanene i Vestens historie, Harvard-professoren Robert Nozick og Rothbard-allierte Walter Block, var begge sosialister før de ble omvendt. Frihetslegenden Ayn Rand var ikke sosialist i utgangspunktet. Skamplettene i Russland knabbet farens butikk.
20.02.26 | Den argentinske presidenten og libertarianeren Javier Milei rotet det til i Davos da han fremhevet pappfiguren Hans-Hermann Hoppe, den knusktørre ancap-teoretikeren. Men tilgivelsen siver inn når du ser denne elektriske videosnutten igjen. Det er en kriger det. Bare tanken på at en annen statsleder – den norske statsministertøffelen, han som per definisjon kjemper for «maks» underkastelse i sitt ene liv – kunne levert en slik Alexandrian rant, er så komisk at Aleksander på engen blekner (scroll ned).
20.02.26 | «Slik kan Antikrist vinne åndskampen»
For cirka ett år siden skrev jeg dette innlegget om hvordan Antikrist i det 21. århundre kan vinne med ord og ikke missiler – med en verbal armé og ikke storm troopers. Jeg refererte til den kristne låten «Alle, alle skal se». Organisk vekst fortsetter. Stadig flere ser.
19.02.26 | Da har du sjel.
19.02.26 | Den mest gyldne årgangen – men du har trolig ikke hørt om noen av dem. For da de guttekongene entret arenaen, ville tiden ha noe annet – enn det beste.
19.02.26 | Det er duket for en uke på Voss for undertegnede. Mye bra Maksima-arbeid har vært levert der det siste året. Så da er det stumpen ned på et av Vy sine behagelige seter – til glede for setet. For: Du husker vel hva jeg spankulerer rundt med?
19.02.26 | Da jeg for litt siden satt og jobbet i en kortermet skjorte på et offentlig sted, merket jeg at et par personer stirret veldig på tatoveringen min på høyre overarm. Ryktene går, kan det se ut som.
19.02.26 | «Donald John Trump er Antikrist». Vi tar langhelg med dette innlegget etter denne ukens tour de force-betraktninger nedfelt gjennom en særs produktiv erosrebellion.com-etappe. Glem at det er Donald som er Antikrist! «Shahbesuch» har for øvrig runget mye denne uken. I helgen trenger sjelen noe annet. Nyter du ikke disse to mesterverkene i løpet av de neste tre dagene, er du en two-bit moron:
«Ammonia Avenue» | «Eternal Alexander»
19.02.26 | Jeg kan si det nå veldig klart: Ingen av dere kommer til å bli skuffet over The Eros-Warrior Ethos – uansett hvilken posisjon dere tar i forhold til det uunngåelige.
19.02.26 | Et «illevarslende omen»
Lærer Larsen så på IFS (og Fripolitisk Erklæring, antar jeg) som et «illevarslende omen» for 18 år siden. Han visste ikke hvor rett han skulle få.
19.02.26 | Husker du «Serdar»? Vi gjør. Vi husker ham veldig godt. Og en dag blir historien om ham, meg og kompisen hans fortalt av mange.
19.02.26 | Make no mistake about it: (Lov)religion slutter å være mer enn bare tull og tøys når slikt skjer. Er du i det hele tatt i tvil om hvorfor min nidkjærhet går through the roof?
18.02.26 | I dag er dagen for å gjøre det abundantly clear: Robin Hood Esq. var en kriminell skamplett. Jeg har lyst å si en kriminell piece of shit, men det blir kanskje litt for «gangstyle», så det sier jeg ikke. At this point skal det ikke sies noe mindre tydelig: Han er en kriminell skamplett i Vestens historie. There, somebody had to say it. Takk.
18.02.26 | Tilbake til fremtiden I-V: Les korte utdrag og betraktninger fra dagbladet.no-debatten i 2008.
17.02.26 | Flere libertarianere har i årenes løp yndet å påpeke at det er mange milliarder nasjoner på denne planeten. Tenkte denne anførselen passet nå.
17.02.26 | Tempelet i flammer. Bare timer etter at jeg gjorde en betraktning rundt lokalavisen Bergens Tidende sin artikkel om IFS og erobringsmentalitet, tikket dette bildet inn på telefonen min her jeg sitter på Bergen lufthavn, Flesland. Åsanehallen (nå Fysak) – arenaen for den aller første IFS-turneringen – står nå i full fyr.
17.02.26 | Gudrun Ensslin: «Fucking and shooting are the same.» Hun og Andreas levde mer intenst på få år enn de fleste gjør på 80. Men de adlød. De bygget ikke.
17.02.26 | Ayn Rand spearheaded the rise of a new human type med Howard Roark. Maksima gjør det med Maksima-individet, og ultimately The Eros-Warrior. Fartsdumpfolk kaller det kontroversielt. Det er det ikke. Men det er kanskje ubehagelig. For dem. Fordi det konstaterer så til de grader at de valgte feil.
17.02.26 | En måned etter at den siste storbyen i Norge, Oslo, var erobret av IFS, og Stockholm og København stod for tur, publiserte lokalavisen Bergens Tidende en ypperlig reportasje hva erobringsmentalitet angår. Under overskriften «Først tar de parketten, så tar de Berlin», ble IFS sine felttog det siste drøye året beskrevet, og jeg fikk gleden av å gi artikkelen sitt klimaks med denne avsluttende kommentaren: «Jeg sier som Karen Carpenter: It has only just begun.» Interessant, 24 år senere er det nøyaktig det jeg sier nå også. Det er det helt, helt samme. Jeg sier nå.
17.02.26 | Aleksander
16.02.26 | Folk spør meg: «Frank, hvorfor kritiserer Maksima bare kristendommen og ikke islam?» Mitt svar er dette: «Maksima har for det første annonsert kritikk av tro og religion generelt. For det andre, ved å avkle kristendommen som en religion det er urimelig og absurd å kalle guddommelig inspirert, faller islam, som ble grunnlagt på 600-tallet, automatisk siden Koranen bekrefter og refererer til en rekke elementer i Bibelen (blant annet Marias jomfrufødsel)». Her er 15 punkter som setter kristendommen i et flaut lys. Maksima-prosjektet therealjesus.no tar opp stafettpinnen.
16.02.26 | Maksima-arkitekturen ble bygget offentlig. Andre religioner ble til i huler.
16.02.26 | «Eres tú». Saulus fra Tarsus sa det: størst av alt er kjærligheten. Jeg ser jeg la den spanske sangen til i lydsporet julaften kl. 03.34 – i Altea. Saulus hadde selvsagt rett.
15.02.26 | Klokken er 19.45. Jeg er på Bergen lufthavn, Flesland. «Shahbesuch» runger i hodet. Jeg opplever en lykkefølelse så intens at jeg tror vi må tilbake til desember 1999 for å oppleve lignende eufori. Arkitekturen flawless, upper echelon kapasiteter har avsagt dom, momentum optimalt, myten ferdigstilt – og en fugl smiler i munnviken.
15.02.26 | «Operation Wrath of God». Det het operasjonen israelske myndigheter iverksatte i kjølvannet av terrorhendelsen i München-OL i 1972. Kapable menn ble utvalgt til å likvidere dem som hadde begått angrepet på de israelske idrettsmennene. Da det mange år etter operasjonsstart sivet ut at dette hadde forekommet, var et av spørsmålene om dette var god PR for Israel. Det var flere argumenter som ble fremsatt i den sammenheng. Israel viste gjennom dette at de var en nasjon som came after you hard hvis du angrep dem, ble det pekt på av noen. Andre trakk frem det de mente var inherently bad med nådeløshet, og at dette ville kunne gi israelske fiender anledning til å demonisere nasjonen. Var det god PR? Send meg en mail hvis du har noen synspunkter i denne forbindelse.
15.02.26 | I går støtte jeg på et Jehovas vitne jeg har snakket noe med for mange, mange år siden. Etter at jeg kort hadde gitt ham en innføring om Maksima, kom det bråkjapt fra den bibelkunnige: «Ja, men det står at Gud skal knuse alle religioner.» Henvisning: Åpenbaringsboken 17 og 18. Ikke bruk tid på å sette deg inn i det tullet. Noter heller det åpenbare: en resignert mann som har abdisert fra tronen sin for mange tiår siden kunne lettet puste ut da han kom på at dette livsbejaende viljekraft-oppropet skulle Gud ta seg av.
14.02.26 | Munich (2005). Avner endte opp som et paranoid vrak etter likvidasjonene sammen med sine fire kumphaner. Avner adlød. Han burde heller erobret.
14.02.26 | «Ammonia Avenue» vil alltid stå som et av de viktigste musikkstykkene for meg i tiden opp mot grunnleggelsen av Maksima. Spander en time på denne i kveld – på puten.
14.02.26 | Tenk å dumme seg sånn ut! Donald J. Trump har levd et helt liv sterk som en okse med en enorm drive og lust for life som får Hugh Hefner til å fremstå som en puritaner. Og hva skjer nå når han er blitt snaue 80? Han går full Christ mode i uttalelsene sine, blant annet nylig på Truth Social. Nå er det ikke lenger strategisk Jesus-bruk ser det ut som, nå er han herlig frelst. Det er skuffende. Det er et knefall jeg ikke så komme.
14.02.26 | Jeg vil vurdere å foreslå å gjøre journalisten Anna Peele til en av Maksimas mange kommende «posterboys». I kjølvannet av maktdemonstrasjonen Whiplash, publiserte Esquire et intervju med hovedrolleinnehaveren. På den ene siden av bordet: en ung mann som vil bli one of the greats med en skjellsettende kraft som får blodet til å sprute. På den andre siden: en journalist som er på oppdrag for å finne ut om han er en «dick» og som teller rynkene hans; hun vil bli likt av krymperne i redaksjonen i New York. Hun er selve personifiseringen av det tullet – den patetiske mentaliteten – vi krever frihet fra. Se filmen hvis du ikke har sett den, og les deretter makkverket hennes.
12.02.26 | Se for deg en velbygd mann i slutten av tyveårene rulle rundt på en eng oppløst i tårer. Det er tårer fremkalt av en latter så betydelig at vi må tilbake til begynnelsen av 2000-tallet og David Brent for å finne lignende latterbrøl. Vet du hvem som ruller rundt der? Det er Aleksander den store. Han har nettopp sett inn i fremtiden og overvært en kortfilm på en webside om the 21st century man. Han ante ikke at menn i fremtiden ville ha tøffelfasong og podevogn. Men heldigvis fant han en annen webside noen strakser senere.
12.02.26 | Ragnar Redbeard sa at «might is right». Max Stirner yndet å understreke at «might comes before right». Donald J. Trump ble nylig kalt «the demolition man» i München. Spørsmålet verden må stille seg er hvorfor lynskarpe menn – som til tross for at de vet godt at Aleksander den store og hans likesinnede ikke levde lenge nok til å bli grå i skjegget – blir så nådeløse. Det handler vel ikke bare om teori? Uansett, de burde heller grunnlagt en religion.
11.02.26 | Min debuterende betraktning er denne: Jeg er overmåte fornøyd med den nå spikrede panserforsiden på franbenjaminhartvedt.no.