En kjent, kraftfull og særs suksessfull såkalt influencer – som sier en anselig mengde vrøvl og som kommer med håpløse generaliseringer over en lav sko (han har nylig til og med dummet seg ut og blitt religiøs ut av det blå), men som også har innsikt i det kulturelle klimaet i Vesten og sier mye sant i den sammenheng – uttalte for kort tid siden at det å være ateist krever sin mann. Han mente at det å leve som ateist var forbeholdt de mest intelligente blant menneskene og de mest mentalt robuste som takler eksistensens kompleksitet og forvirrende elementer uten å henfalle til noe større enn seg selv. Det er nok mange som deler den oppfatningen, rart var det at den kom fra akkurat han som nylig er blitt frelst og som samtidig anser seg selv for å være et temmelig briljant menneske.
I grunndokumentet på maksima.no er det et innlegg hvor jeg spør hvorfor mennesker tviholder på sin religiøse tro selv om de aksepterer at det er svært gode grunner til å gi slipp på den. Det er flere grunner til at de tviholder på den. Influenceren er inne på noe. Jeg har mange ganger, etter ulike opplevelser i livet, tenkt at det har vært veldig vemodig å se mennesker som har slitt med traumatiske hendelser, spesielt gjerne i forbindelse med romantiske forhold, henfalle til det irrasjonelle. Jeg har sett dem søke trøst i en usynlig far, en usynlig barm, i sin nød og tunge stund. De var ikke sterke nok til «å stå i livet», de var ikke sterke nok til å akseptere at du uansett vanskeligheter ikke gir opp ditt rasjonelle jeg. De var ikke sterke nok til å erkjenne at du lider heller enn å bli en tåpe. Og de hadde ikke nok ære – nok respekt for seg selv – til å erkjenne det.