Because the next Charlie Parker would never be discouraged. Terence Fletcher
Det er som om jeg har funnet den hellige gral og djevelen i samme rom – i Atlanta. For en gavepakke. Jeg snakker om en artikkel i Esquire for mange år siden.
Men først:
Whiplash er en film som beveger seg et stykke opp mot Dead Poets Society hva skjellsettende kraft gjelder. Den er ekstremt intens – og for noen av dere vil den være ekstremt inspirerende. For andre kanskje forløsende. Og for andre igjen kanskje irriterende. Kanskje? Hva er det jeg vrøvler om? Det er banksikkert.
Uansett, jeg fokuserer på dem som etter filmen legger sporenstreks ut på joggetur med adrenalin all over the place og Sirius – Matosic-style – på øret.
Ikke heng deg opp i at mentor Fletcher – i sin lidenskapelige jakt på en ny majestet, en ny Charlie Parker – faktisk går for langt.
Kanskje vi gjør hovedkarakteren Andrew Neiman til Maksima-ikon der fremme.
Smilet i sluttscenen.
Les: «In the end, when it’s over, all that matters is what you’ve done»
Så til artikkelen i Esquire, publisert i kjølvannet av Whiplash-maktdemonstrasjonen. Et intervju med hovedrolleinnehaveren. På den ene siden av bordet: en mann som vil bli one of the greats med en skjellsettende kraft som får blodet til å sprute. På den andre siden: en journalist som sitter og teller rynkene hans og vil bli bli likt av krymperne i redaksjonen i New York. Hun er tragisk. Tenk å være et sånt menneske. Hun er selve personifiseringen av det tullet – den patetiske mentaliteten – vi krever frihet fra. Se filmen, og les deretter makkverket hennes.
Merk: Det blir få eller ingen oppdateringer denne måneden her på frankbenjaminhartvedt.no, det er mye fokus på erosrebellion.com nå. Dere kan hele februar hygge dere med den nå pent finpussede innleggsfeeden her på denne siden (17 innlegg, syv dokumenter). La oss kalle den for det den er: et kuratert selvportrett – i stor grad.