Behind the honeyed but patently absurd pleas for equality is a ruthless drive for placing themselves (the elites) at the top of a new hierarchy of power. Murray N. Rothbard
Libertarianeren, filosofen, katolikken og professor emeritus ved University College Dublin, Gerard Casey, gav i 2012 ut boken «Libertarian anarchy – against the state». Selv om jeg nikker gjenkjennende når kreative Robert Nozick sier han er «within the general framework of libertarianism» – og jeg i likhet med ham avviser et statsløst samfunn – likte jeg boken da jeg leste den. Casey vil ha et anarkokapitalistisk samfunn og refererer mye til sjefen sjøl, Murray Rothbard. Det interessante med boken er at han sier «hei, se deg rundt, er det ikke egentlig mye «anarki» i hverdagen vår?» Folk lever livene sine på så mange ulike måter, handler med hverandre på så mange kreative sett og lever tett med sine nærmeste og lar andre gjøre det samme. Det er mye live and let live rundt oss, er det ikke, spør han. Må vi ha en stat oppi dette, lurer han på. Kan ikke også beskyttelse av liv og eiendom ordnes privat?
Det er en del grupper og tankegods i den vestlige verden som stiller seg i veien for menneskers frihet, men det er også mye bra å spore. Gull fra den politiske idéhistorien er så til de grader med oss i dag. Det er mye personlig frihet. Jeg tenker slik: La oss som Casey glede oss over at hverdagens «anarki» finnes og at dette er grobunn for stadig flere til å utvikle en libertariansk mentalitet (der staten må eksistere, er dere snille). Samtidig tar vi et oppgjør med dem som bruker demokratiet til å holde igjen – og som stiller seg i veien for begeistring, den grenseløse kjærligheten og maximum happiness at all times.