Det finnes en del fotballkunstnere. Blant dem er det noen få som utfører tekniske detaljer du ser ytterst sjelden. De gjør noe unikt. Med letthet. Uanstrengt.
Kongen i IFS-systemet, Roberto Rojas, var en av disse fotballkunstnerne. I dag hadde jeg en lengre samtale med ham, 23 år etter han debuterte i den første IFS-turneringen i Oslo, hvor han vant med sitt lag Latin Kings, senere Oslo Futsal. I 2004 ble han skandinavisk mester. I 2007 representerte han Norge i futsal-VM i Argentina.
– Jeg husker vårt første møte, ler Roberto varmt, hjertelig og høyt, i starten av samtalen vår. – Du ledet det skandinaviske mesterskapet i Bergen, og jeg kom opp og hilste på deg i andreetasjen i hallen før mesterskapet begynte. Du tøyset med meg og sa: «Ser du denne, Roberto? Den vet vi begge to er din. Du trenger bare å løpe litt rundt der nede.» Det var bestemannspremien du holdt opp. Og jeg vant den, ler Roberto.
23 år etter at jeg så ham for første gang i aksjon i Oslo Indoor var det helt enkelt en fryd å snakke med Roberto i dag. Og jeg tror han følte det samme. Han var den beste, han var symbolet på det IFS først og fremst handlet om.
Plutselig en dag ville ikke guttene jeg spilte med at jeg skulle være med å spille med dem lenger. De sa det var fordi de ikke kunne ta ballen fra meg. Jeg var for god, sa de (Roberto Rojas).
Roberto Rojas ble født i 1972 og vokste opp i den lille byen Quilpue i Chile, om lag 20 minutter med bil fra Valparaíso. Allerede som 9-10-åring fikk han signaler om at han skilte seg ut ferdighetsmessig fra sine barndomskamerater.
– «Alle» spilte fotball i Quilpue og mange var gode. Plutselig en dag ville ikke guttene jeg spilte med at jeg skulle være med å spille med dem lenger. De sa det var fordi de ikke kunne ta ballen fra meg. Jeg var for god, sa de. Jeg innså ikke dette selv da. At jeg var så god som de sa. Det skjønte jeg ikke før jeg var rundt 12 år, sier Roberto.
Løsningen på at han ikke fikk være med å spille med sine jevnaldrende ble at han spilte med gutter som var to og tre år eldre enn ham i stedet. Det mener han gjorde underverker med ferdighetene hans.
Og da han var 12 år fikk han plass på Everton-akademiet hvor kun de største talentene i området fikk billett. Det skjedde etter en fest i firmaet faren jobbet i.
– Min far likte ikke fotball, og han hadde aldri spilt fotball selv. Han ante ingenting om mine ferdigheter. Det var rundt 300 personer på festen og omtrent alle hadde med en sønn som spilte fotball. I løpet av festen ble det arrangert en liten fotballturnering hvor jeg deltok. Da var det flere som sa til min far: «Hvorfor har du ikke vist oss din sønn før?» Da skjønte jeg for første gang at jeg hadde noe spesielt, sier Roberto.
På Everton-akademiet ble Roberto spådd en stor fremtid, og i løpet av de neste fem årene utviklet han sine ferdigheter betydelig.
Da jeg var ganske ung skilte min mor og min far seg. Da flyktet jeg fra det litt vonde hjemme og dedikerte meg helt til fotball. Jeg spilte enda mer for å unngå å se det triste. Jeg fikk en lidenskap for fotball som følge av dette (Roberto Rojas).
– Hvordan vil du beskrive deg selv som spiller i barneårene? spør jeg ham.
– Jeg var veldig kjapp med ballen. Jeg hadde god persepsjon under spillets gang kombinert med teknikk. Teknikken ble etter hvert en integrert del av kroppen min. Jeg spilte fotball fra tidlig morgen til ni på kvelden hver dag i årevis. Jeg så spillere med forskjellige teknikker og lærte noe av dem alle, forteller Roberto.
– Da jeg var ganske ung skilte min mor og min far seg. Da flyktet jeg fra det litt vonde hjemme og dedikerte meg helt til fotball. Jeg spilte enda mer for å unngå å se det triste. Jeg fikk en lidenskap for fotball som følge av dette. Magien i spillet mitt oppstod blant annet som følge av at jeg ble mer oppslukt av spillet etter skilsmissen.
17 år gammel flyttet stortalentet Roberto til Norge. Til Vikersund. Der spilte han for IL Moingen i seks måneder før han flyttet til Oslo. I Oslo spilte han for Andes i fem år. Så prøvespilte han for toppklubben Molde.
– De ønsket å gi meg et kontraktstilbud, men jeg savnet min far og dro til Chile en tid i stedet.
Fotballkarrieren ebbet så ut. Han sier han følte han manglet en mentor, en som kunne «pushe» ham. Det ble jobbfokus i stedet for fotballfokus.
– Hvis jeg kunne spolt tiden tilbake ville jeg valgt annerledes. Jeg burde fulgt hjertet og gjort det jeg kunne for å lykkes innen fotballen på toppnivå, sier Roberto.
Frem til han var 29 år spilte han fotball på lavere nivå. Så kom IFS til Oslo. Og i løpet av de neste årene ble han av mange sett på som Norges fremste futsalspiller. Den ypperste fotballkunstneren i IFS-systemet.
– Mener du fotball er kunst, Roberto? Bør man ha dyp respekt for dem som klarer å bli fotballkunstnere?
– Ja, fotball er kunst. Det er som med sangere eller tegnere. Du vet med en gang hva som er ypperlig og hva som ikke er det, og du vet hvorfor noen blir de beste. De har lidenskap. Magien kommer fra lidenskap. De har en kjærlighet til det de holder på med. Det er akkurat som en forelskelse overfor et menneske. Det er voldsomme følelser, sier Roberto.
– Den samtalen jeg har med deg nå, om at vi begge har en stor respekt for fotballkunstnere, er den samme praten jeg har med mine to sønner. Jeg forteller dem at å oppnå lidenskap er mer nødvendig for å lykkes enn lysten på penger. Alt kommer fra hjertet først, resten kommer etter det. Du må ha hundre prosent fotball i hodet og hjertet, sier Roberto som forteller at han kan bli rørt når han ser virkelig fremragende fotballkunstnere i aksjon. Han har dyp respekt for disse.
I motsetning til Egil «Drillo» Olsen.
– Drillo-fotballen var 80 prosent «robotisert», sier Roberto. – Resten stod Erik Mykland for, ler han.
– Det var samme bevegelser hele tiden. Jeg leste mye av IFS sin Drillo-kritikk i avisene, og jeg var enig i det jeg leste. Drillo ødela for en del fotballkunstnere som ble lei og frustrerte og som til slutt sluttet med fotball. Han kom og snakket et annet språk på en måte. «Robotiseringen» ødela kreativiteten. Personlig ville jeg ha tiki-taka, sier Roberto.
Fotballforbildene hans i ungdommen var Diego Armando Maradona og Zico. Og Roberto Baggio.
– Spillerne var bedre teknisk før. Nå er det så mye teknologi, sier Roberto som har oppkalt sin eldste sønn etter Diego.
– Hvem i IFS-systemet vil du trekke frem som de ypperste fotballkunstnerne?
– Det var gode spillere på Horten Futsal, Holmlia Futsal og Bergen Futsal. Og spillerne på vårt lag var jo også veldig gode med ballen, sier Roberto og trekker spesielt frem Rodrigo Castillo og Ivan Olivares.
Ellers hyller han Eirik Hansen og Thierry Danon Djedje.
– De to hadde alt. Du så med en gang at de var fotballkunstnere.
– Hvordan syntes du det var å bli omtalt som den aller største profilen i IFS-systemet – på IFS sine websider?
– Jeg var jo litt overrasket fordi det var så mange gode spillere. Alt jeg hadde gjort med en ball opp til jeg ble 29 år førte vel til at jeg fikk den omtalen. Det og at jeg hadde medspillere av samme type som meg, spillere som forstod meg, sier Roberto.
Samtalen med den beste er straks over. Og vi ler begge varmt og godt når vi igjen mimrer om det første møtet vårt i Bergen Racketsenter. – Det var en utrolig fin tid, sier Roberto. – Veldig enig, sier jeg og spør om han gleder seg til å lese det jeg skal skrive om ham. – Absolutt, sier han. – Det skjønner jeg godt, sier jeg. – For det blir vakkert.