Selv var han en lovende spiller som gikk lei den gledesløse Drillo-fotballen som dyrkes altfor dogmatisk altfor mange steder her til lands med langpasninger, gjennombruddshissighet og spillere som er best uten ball. Hartvedt ville ha en ekstra dragning, den elegante finten, og kanskje enda en dribling, selv om det ikke er effektivt. Han ville dyrke fotballkunsten. Derfor trakk han inn (Aftenposten, 2002).
Fra jeg var en liten pjokk var jeg helt oppslukt av spillet fotball. Jeg elsket det. Jeg elsket det å perfeksjonere ferdighetene mine sammen med venner eller alene, og drømmene var mange i hodet mitt. Det var nydelig.
Husker du tegneseriebladet Boing? Det var et veldig populært blad da jeg var barn. I dette bladet het en av hovedkarakterene Jimmy Grant. Han var en gutt fra England som var en svært talentfull fotballspiller, og som meg drømte han deilige drømmer. I et av bladene ser vi Jimmy spikre opp en rekke knagger bortover en vegg. På de første knaggene henger han opp medaljene han allerede har vunnet i guttefotballen. De resterende knaggene venter på Jimmys fremtidige suksess – helt frem til han blir en stjerne i proff-fotballen. For det skal han bli. Jeg husker så godt stunden da jeg leste dette. Det var så inspirerende at jeg strever med å finne ord.
Jeg spilte fotball frem til jeg var 22, men allerede som 19-åring sluttet jeg å satse på spillet. Jeg sluttet å drømme. Tre år senere vurderte jeg rettnok å avlegge noen prøvespill for noen toppklubber i Norge, men jeg gjorde ikke mye alvor av det. Jeg hadde på det tidspunktet fått andre fokus – og andre drømmer.
Som småguttespiller spilte jeg på det som nok var et av Norges beste småguttelag; Åsane smågutter 1. Midtbanen var mitt operasjonsområde. Teknikken og pasningsfoten var hovedattributtene.
Som guttespiller spilte jeg for en mindre klubb; IL Sandviken. Jeg hadde overraskende forlatt Åsane etter å ha blitt tatt ut til Åsane gutter 1 som hovedsakelig bestod av spillere som var ett år eldre enn meg. Jeg fant ut at jeg ville trives bedre i Sandviken. Og det var i denne klubben jeg ble tatt ut til kretslag og regionslag. Jeg trente også med klubbens A-lag som 15-åring.
Da jeg som juniorspiller fikk tilbud om å returnere til Åsane junior 1, møtte jeg på treneren som etter hvert viste seg å være en førsteklasses poet med deklamering rundt edelstener og ordinære kasseområder i dagligvareforretninger som spesialitet. Han hadde ikke bruk for diamanter, fortalte han til mine lagkamerater, derfor satte han meg på benken. Det førte bare til én ting: Jeg satte ham på benken. Jeg sluttet. Naturligvis.
Les: Ingen diamanter her, takk!
Året etter kom det inn nye trenere i juniorenes førstelag, og jeg returnerte til troppen. Hovedtreneren gav meg en såkalt fri rolle i førsteelleveren. Jeg fikk bevege meg dit jeg ville offensivt. Det satte jeg pris på, og det ble et seiersrikt år på et lag som nok var blant landets beste.
Som dere vet kaller jeg meg selv for en fotballkunstner uten å mukke. Det er fordi jeg var det. Og for å være ærlig holder min egen vurdering – for meg. Men en ting er helt klart i dette livet: Hvis et menneske du selv anser som den ypperste kapasitet og en begavelse på et område du selv opererer – roser dine ferdigheter – betyr det mye. Det inspirerer langt mer enn hva en trener som knapt kan sjonglere en ball 20 ganger med vristen måtte mene. Naturligvis.
På Maksima sin webside finner du en referanse i denne sammenheng. Det er snakk om en uttalelse fra en av de beste ballbehandlerne jeg noen gang har sett; tidligere Start-spiller, A-landslagsspiller og futsallandslagsspiller, Alex Marcel Lund Valencia. Han sier dette: «Men for enkelte er det bare én måte spille fotball på: Ballen skal elskes og manipuleres på alle måter med største selvfølgelighet. Frank var en slik spiller. Det var aldri aktuelt å kun prøve og vinne. Han ville vinne mens det så ut som man gav 90%, rakrygget, aldri ute av balanse og med ballen klistret til høyrefoten.»
Ungdomslandslagsspilleren Ørjan Bjånesø var en av de bedre spillerne jeg spilte sammen med på kretslag og Vest-Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Han var angriper. I dag er han senior-visepresident i en avdeling i DNB-konsernet. Jeg henvendte meg til ham og ba ham fortelle meg hvordan han opplevde meg som spiller den gangen. Det ble en svært hyggelig samtale. Bjånesø var ikke bare en god spiller, han var – og er – også en veldig fin type.
– Du var en annerledes spiller og person enn oss andre på et par områder, sa han til meg. – Som spiller var du en kunstner med en slepen teknikk og en lekenhet i alt du gjorde på banen. Du spilte fotball utendørs slik futsalspillere spiller fotball innendørs. Samme teknikken, samme måte å behandle ballen på. Du likte rett og slett å leke med ballen, på en effektiv måte – til dels.
Frank Benjamin på fotballbanen nesten 30 år senere
– Som person var du en mer tenkende type enn oss andre. Du utfordret det rådende tankesettet i fotballen («Drillo-fotballen») på den tiden mer enn det vi andre gjorde. Du var nysgjerrig på ideer, og hadde litt andre tanker enn de mer tradisjonelle tankene. Og du var mye mer romantisk i din tankegang enn oss andre. Som spiller var du kanskje av og til litt for romantisk i måten du utførte ting på på banen.
– Jeg skjønner godt at du, både som spiller og person, hadde en protestfølelse i deg på den tiden. Da jeg hørte at du bygget en organisasjon for innendørsfotball var jeg heller ikke overrasket. Det gav mening, slik jeg så deg både som spiller og menneske.
Det er ikke alle mennesker i denne verden som har bare positive ting å si om fotballspilleren Frank Benjamin. Jeg gjør en tidligere lagkamerat i Bergen til eksponent for enkelte folk som har en nok ikke helt uvanlig beskrivelse av meg. Mannen heter Kristian Longvastøl. I 2003 hentet han frem sleggen i en debatt som gikk over et par måneder i Dagbladet.
«Frank Hartvedt har et utrettelig behov for å fremme sitt synspunkt på hvordan fotball skal læres og spilles. (..) Undertegnede har hatt det privilegiet det faktisk er å stifte bekjentskap med fenomenet Frank Hartvedt, både på og utenfor fotballbanen. (..) [Han har startet en svertekampanje mot Egil «Drillo» Olsen og hans fotballfilosofi] i et desperat forsøk på å fremme seg selv og sin organisasjon. (..) Jeg mistenker at han fremmer dette så sterkt i et forsøk på å ta igjen for en lovende fotballkarriere som tidlig ble lagt i ruiner, noe jeg vil tro er bittert å svelge. Med all respekt, Frank Hartvedt er en av de mest talentfulle ballbehandlere jeg noen gang har sett og spilt med, men det nytter så lite når det er viktigere å knyte skolissene enn å varme opp, (og) viktigere å gå enn å løpe. (..) Hans behov for å gjøre ting på siden av fellesskapet kom alltid i første rekke. Og det er selvsagt ikke forbudt. Men i fotball spiller man på lag, det er flere som deltar. (..) Jeg innrømmer gjerne at jeg kan forstå Hartvedt og hans meninger om gleden ved det kunstneriske aspektet ved fotballen, men å gi Egil Olsen skylden for sin egen undergang, fordi han har hatt suksess gjennom resultater i et resultatorientert spill, er for meg ubegripelig. (..) I Hartvedts drømmeverden er det å vinne underordnet, og å slå en pasning er tabu. Da gjenstår det å spille en mot en uten mål. Hvor lenge er det gøy? Hartvedt beskylder Drillo for å bare ville diskutere «kunsten» fotball innenfor sine egne rammevilkår. Slik Hartvedt uttrykker sine meninger har jeg problemer med å se særlig mye mer vilje til diskusjon andre plasser enn innenfor hans rammer. For er det noe han kan, så er det å uttrykke seg klart og bombastisk. I beste fall er det uavgjort på dette området. (..) Slik Hartvedt ordlegger seg finnes det ikke rom for debatt. Paradokset er at Hartvedt fremstår akkurat slik han kritiserer Drillo for å fremstå. Navlebeskuende, sarkastisk og arrogant.»
Les: «Innendørsfotballens manifest» | Egil Olsen burde skamme seg
Jeg husker Longvastøl primært som en morsom fyr. Altså vittig. Jeg husker lite av hans fotballferdigheter.
Longvastøl hadde rett. Jeg var dypt irritert over det Egil Olsen og hans likesinnede på alle nivåer gjorde med spillet jeg og Jimmy Grant hadde elsket siden vi var små guttetasser.
Men i stedet for å bli bitter, skapte jeg IFS.