Hvis jeg skulle fortalt en historie om mine år på videregående skole, ville det ikke blitt en Dead Poets Society-historie inneholdende brennende iver og enorm inspirasjon. Nesten tvert i mot. Men sindige Gunnar Klepsland, inspektøren og norsklæreren min, inspirerte meg da han gav meg den ypperste karakteren i norsk ved endt skolegang. Jeg elsket å skrive, å formidle. Jeg la grunnlaget den gangen.
På en norsktentamen den gangen var oppgaveteksten at vi først skulle beskrive innholdet i en roman som hadde gjort inntrykk på oss, og deretter foreta en eller annen form for analyse av boken (jeg husker ikke den nøyaktige oppgaveteksten). Jeg mener den tentamenen ble avholdt før jeg hadde lest historiens trolig beste krimroman, And then there were none, og jeg husket lite av innholdet i de mellom 60 og 80 Hardy-bøkene jeg hadde lest en del år tidligere. Dermed så jeg ingen annen utvei enn å bruke den første timen av tentamenen til å finne på en romantittel, roman-handling og navn på romanens hovedpersoner. Deretter analyserte jeg den rykende ferske romanen.
Karakter: 5 eller 6.