«Etter å ha drevet med innendørsfotball i Skandinavia i en årrekke, er ledelsen i IFS klar til å erobre kontinentet»

Fotballpredikant: Frank Hartvedt i IFS skal frelse England med sin fotballidé (Bergens Tidende, 2006).

Sommeren 2006 var både breddekonseptet og elitekonseptet til IFS godt etablert i alle de syv avdelingene i Skandinavia. Den norske landslagssatsingen var på det tredje året. Snaue åtte år etter den spede oppstarten i Åsanehallen i Bergen, var skaperverket nå på sin topp, sin tinde.

Et godt innarbeidet IFS-system var modent for videre utbredelse. Mente jeg. Enkelte sonderinger ble gjort, og visjoner ble uttalt. Drømmen var å plante det frihetlige og uforpliktende indoor-konseptet i London og Berlin. «Bare tenk på det enorme potensialet i fotballens hjemland», var mantraet. Ja, bare tenk på det. Det kunne virkelig tatt av der – der og i Tyskland – det er jeg ikke i tvil om. Jeg snakket med en journalist om dette i byen hvor det hele startet i 1998.

«Etter å ha drevet med innendørsfotball i Skandinavia i en årrekke, er ledelsen i IFS klar til å erobre kontinentet», skrev journalisten fra Bergens Tidende etter vår samtale.

Jeg uttalte følgende i hans artikkel:

«Det viktigste for oss er å få med en god mediepartner for å få en skikkelig promotering. I Skandinavia har vi hatt et strålende samarbeid med flere radiokanaler, og kombinert med en sterk innsats i felten har det gitt oss god markedsføring.»

– Vi ser at de beste lagene er i ferd med å bli virkelig gode. Toppen er i ferd med å stabilisere seg på et jevnt høyt nivå. Det er høyere intensitet i kampene, og stadig flere profiler står frem, fortalte jeg.

(De) har skapt sitt eget futsalimperium IFS, ikke bare i Norge, men også i Sverige og Danmark. (..) Målet er å utbre konseptet også til Tyskland og England (Verdens Gang, 2006).

Visjonen ble også omtalt i VG og Dagbladet.

– Hvor står dere om fem-ti år? spurte Dagbladet-journalisten. – Da skal vi ha gått fra å være en skandinavisk bevegelse til å bli en europeisk bevegelse, med en etablert bredde- og elitesatsing i både Tyskland og England, svarte jeg.

Jeg var utålmodig og motivert med tanke på videre utbredelse.

Faksimile Bergens Tidende 2006

Jeg er personlig nysgjerrig på hvordan jeg ble oppfattet av personer i IFS og i medier den gangen – når det gjelder grad av entusiasme jeg viste omkring denne visjonen. Ingen jeg har snakket med i det siste husker noe særlig rundt dette. Jeg tenker jeg må ha vært veldig motivert og virkelig følt at det var en stimulerende tanke å utvide når IFS-systemet i Skandinavia var så etablert og innarbeidet som det var. Men jeg må innrømme at jeg husker lite rundt min egen sinnsstemning og de innledende planene og sonderingene selv. Og det eksisterer ingen dokumenter lenger fra den gangen. Noe av det som ble foretatt, i tillegg til sonderinger rundt blant annet radio-samarbeid, var å undersøke muligheten for et større samarbeid med England-baserte Umbro gjennom samarbeidet vi allerede hadde med Umbro Norge (Scan Trade AS) i Skandinavia.

Da jeg for litt siden spurte tidligere avdelingsleder i Oslo, Sigmund Solhjell, og Geir Nordahl hos tidligere samarbeidspartner Umbro Norge, om IFS burde gjort alvor av de innledende planene, trakk Sigmund frem hva IFS hadde betydd for mange, for mangfoldet – at indoor-turneringene hadde «gitt mange en mulighet til å skinne litt» – mens Geir uttalte at elitesatsingen burde kommet i skyggen av det lekne indoor-konseptet; at det var turneringskonseptet som burde vært «jobbet mer med».

England og Tyskland ble med drømmen. I årene etter sommeren 2006 ble imidlertid de grunnleggende IFS-monumentene dyrket mer; indoor-konseptet kom mest i fokus.

Hadde jeg fortsatt som IFS-leder etter 2010 er det ikke mye tvil om at jeg etter hvert hadde vendt tilbake til drømmen om fotballens hjemland.

Men jeg hadde for lengst fått andre fokus i livet.

PS: Journalisten i Bergens Tidende valgte denne bildeteksten i artikkelen i papirutgaven: «Fotballpredikant: Frank Hartvedt i IFS skal frelse England med sin fotballidé.» That made my day. Of course.

IFS 1998 – 2010 | Slik organiserte IFS sin virksomhet

Kilde: Nasjonalbiblioteket