Jeg har fortalt dere før at jeg og min mor hadde et tett bånd. Vi kunne diskutere lenge sammen, spesielt om tro. Hun gav aldri opp håpet om at jeg skulle bli en evangelist – en verdensevangelist – en dag. Fra jeg var en liten gutt hadde hun alltid tro på meg, og da jeg gradvis fortalte henne hvorfor jeg tok steget vekk fra troen på Gud, visste jeg at hun fremdeles had my back. For min mor var en skarp kvinne, hun visste at det jeg sa var vanskelig å tilbakevise. Derfor fikk hun alltid et lurt smil i munnviken da jeg la frem all min troskritikk for henne. Og for å si det rett ut: Hun var stolt. Det høres absurd ut, for hun levde jo for Jesus og ønsket hver dag at jeg skulle vende om, men jeg vet at hun innerst inne tenkte at «min sønn er unnegotiable og fair». Tenk å ha en mor som mener og forteller deg ofte at intet annet er godt nok for hennes sønn enn å bli en global troskjempe. Og tenk å ha en mor, som elsket Jesus, som innerst inne var stolt av sønnen som ble et motstykke til ham hun var så inderlig glad i.
Salute Eva Louise Hartvedt!
«Frank Benjamin sitt favorittskriftsted er Salme 91:11!». Det var gull og kult at alle snakket om min teologiske smak. Jeg elsket det. Min mor elsket det også. Jeg var hennes skriftlærde lille stolthet. Frank Benjamin I: Barkaleitet