For litt siden uttalte historikeren og journalisten Håkon Gundersen følgende: «Så ble jeg også nysgjerrig på det ideologiske budskapet deres – som jeg ikke var eller er enig i – men i 2008, da jeg skrev artikkelen, var dette liberale, liberalistiske, talent- og elitedyrkende budskapet langt sjeldnere enn det er i dag.»
Han snakket om IFS sine verdier og historiefortelling og det politiske utspringet fra IFS.
Og han har jo rett. 17 år etter at han skrev artikkelen er det åpenbart noe som rører seg i det norske samfunnet – og i Vesten for øvrig – som i noen grad nærmer seg det vi stod for – og det Maksima nå står for. Kollektivisten Esten Oddmund Sæther i Dagbladet var redd for en slik utvikling for 17 år siden. Han skrev den gang følgende: «I løpet av ti år har de tatt sine høyst lokale tanker om individets nær ubegrensede rett og kollektivets forbannelse fra gutterommet på Åsane utenfor Bergen til en av Norges raskest økende idrettsbevegelser. (..) (M)ed en slik innflytelse på den unge voksengenerasjonen, går det an å speile en samfunnsutvikling på parketten i fotballhallene: Du skal først se deg selv.»
Så, hvor mye «impact» hadde vi den gangen? Tusenvis av mennesker var med i IFS-systemet, og historiefortellingen vår slo an i medier og gjennom reklamekampanjer. Da IFS forkynte det «talent- og elitedyrkende budskapet» var lederen for det mest kunstneriske elitelaget i IFS-«universet» lutter øre. – Vi følte IFS var overalt i avisene den gangen, og det var veldig mye prat om protesten mot Drillo-fotballen i miljøet. Vi leste om din personlige historie. Dere startet alt, og historiefortellingen deres var en god strategi og veldig viktig, sa Hernan Villarroel for noen uker siden.
Da jeg snakket med ham på telefonen sa han til meg at «aviser er jo utrolig viktige».
Det er åpenbart veldig vanskelig å vite hvor stor innflytelse vi hadde på menneskers tankegang den gangen. Tusenvis av spillere deltok, og tusenvis av spillere har munn og røst. I tillegg leste hundretusener vår historiefortelling. Ola Salo synger om at han var «born to start a million fires». Budskapet hans skulle være hans «contribution to a (..) ressurrection». Salo brukte musikken sin som talerør, vi snakket gjennom fotballsystemet vi hadde skapt.
At vi gav en «contribution» er jo klart. Jeg liker å tenke at vi gjorde en del mennesker mer individualistiske i sine tanker, samt i møte med andre mennesker; at vi lærte folk om hvor stor ressurs en sterk individualist kan være for andre mennesker.