Edward Alexander «Aleister» Crowley (1875–1947) uttalte som sagt en del ting jeg ikke er enig i. Men jeg skjønner godt at han fikk nok av alle ideologier og trosretninger som kuet menneskets jakt på de store høyder og sterke emosjoner. Aleister ville ha sterke menn – og kvinner. Menn, ikke gentlemen. Og vi skjønner hva han mener. Han snakker om menn som ikke går på kompromiss med sin natur og som ikke føyer seg etter konvensjoner, oppfatninger og ideer som er irrelevante i jakten på ens spesifikke «maximum happiness» – eller i prosessen med å finne sin «true will».
«Aleister Crowley shines as a star in the firmament of history, champion of individualism, gadfly to hypocrites, proto-punk provocateur and publicity-chasing prankster who donned the mantle of prophet to receive the religious revelation of the present age: Do what thou wilt shall be the whole of the Law! Love is the law, love under will!», skriver Spencer Dew.
Crowley var en kraft – og han gav blaffen i anerkjennelse. Han hadde et budskap, og han «took no prisoners».
«I want none of your faint approval or faint dispraise. (..) I want men behind me, or before me if they can surpass me, but men, men not gentlemen. Bring me your personal vigour; all of it, not your spare vigour. (..) If I can get but seven such men, the world is at my feet. If ten, Heaven will fall at the sound of one trumpet to arms.»
Det begynner alltid med en liten gruppe.
I found that the world was, after all, full of delightful damned souls; of people who accepted nature as she is, accepted their own place in nature and enjoyed it, fought mean and despicable things fairly whenever they met them. It was a period of boundless happiness for me. Aleister Crowley