Jeg har berettet at IFS inngikk betydelige samarbeidsavtaler med sterke og effektive medier i utbredelsen av IFS-konseptene i Skandinavia. Promoteringen i felten i alle avdelingene i IFS-systemet var også betydelig takket være et langt, godt og omfangsrikt samarbeid med et grafisk senter i hovedbyen Bergen.
Svært viktig i utbredelsen av IFS sin aktivitet var også IFS sin historiefortelling. Jeg har skrevet tidligere at den kanskje var viktigst av alt hva gjelder promotering – med tanke på den store oppslutningen i alle årene.
Les: Jeg stirret inn i øynene til Københavns beboere. Jeg hadde en historie å fortelle.
De første fem årene var det breddekonseptet – indoor-konseptet – som ble plantet, i de fem største norske byene, samt Stockholm og København. Hovedhistorien IFS fortalte – både på sine egne websider og i eksterne medier gjennom større oppslag – er godt kjent her nå. Den handlet om grunnen til at IFS var blitt skapt i utgangspunktet. Det var historien om en fotballkunstner som hadde opplevd at han var blitt umyndiggjort og kvistet i utendørsfotballen – og som derfor skapte et alternativ til utendørsfotballen innendørs. IFS fortalte også historier om uforpliktende fotballdeltagelse og mangfold – sport og frihet – og motstand fra den allerede etablerte organiserte idretten.
Fra 1998 til 2001 ble indoor-konseptet utviklet i Bergen. Fra 2001 til 2003 gikk veien videre til seks andre byer. Etter dette ble det også etablert elitesatsing i alle de syv IFS-avdelingene.
I Bergen fortalte de to største avismediene historiene, som i de andre byene, i flere artikler. «Opprør mot maskinfotballen» og stansing av «utviklingen som var i ferd med å gjøre fotballen til en vitenskap», var noe av alt en kunne lese på trykk.
I Trondheim videreformidlet regionens storavis blant annet at «fotball er kunst» og at IFS sitt konsept handlet om «artisteriet og det sosiale». Folk var «lei av den organiserte maskinfotballen», siterte de undertegnede på.
I Stavanger ble det blant annet fortalt – i de to største avisene i byen – at «19 år gammel følte teknikeren Frank Hartvedt seg innestengt i den strengt organiserte fotballen», og at IFS ikke snakket om «rigide spillesystemer, om Drillo-fotball og spill i lengderetningen, men om fotballkos».
I Kristiansand ble det blant annet fortalt at «kameratskap og fotball» var «kjernen bak» konseptet, og at spillere hadde «forelsket seg i opplegget rundt turneringen» og at de «satset for fullt».
I Norges hovedstad ble det mange oppslag i de store riksavisene, og flere debatter omkring historiefortellingen. Her ble det skrevet om «innendørs fotballopprør» og at IFS-systemet var «et spark til Drillo-ballen». Undertegnede ble fremstilt som «innendørsfotballens sjefsideolog» og «Drillo-fotballens mest markante hater», og det ble etter hvert slått fast at det var «krig om innefotball» mellom IFS og NFF.
Les: «Innendørsfotballens Maradona»
I Stockholm og København ble IFS sin historiefortelling også sluppet til i noen grad – som vi har sett tidligere. «Det begyndte som en stilfærdig modreaktion på fodboldens udvikling i Norge – i dag er det en dundrende succes», kunne man lese i København.
Av all historiefortelling som ble gjort i avismedier og andre steder fra 1998 til 2010, troner historikeren og journalisten Håkon Gundersens (bildet) fortelling om IFS og undertegnede i 2008 øverst. Artikkelen «Krigen om leken» i Morgenbladet var et glimrende håndverk. Og kunst, selvsagt. Da jeg mange år senere leste at Gundersen var blitt belønnet med en pris for ordkunsten sin, var jeg ikke det minste overrasket.
Så hvem henvender man seg først og fremst til når en ønsker å få en historieforteller til å gi sine synspunkter om IFS sin historiefortelling? Den beste, selvsagt.
Håkon Gundersen skrev artikkelen om IFS kort tid etter at den politiske foreningen jeg stiftet i 2007 hadde hatt sitt «utspring fra IFS». Gundersen var fascinert av dette utspringet. – Og jeg syntes dere kom godt ut i artikkelen, sier han. Selv deler han ikke mitt politiske standpunkt, selv om han «hadde sansen for mye av det (jeg) snakket om» i artikkelen. Han går ikke i det følgende mye inn på IFS sin hovedhistorie, men kommenterer generelt.
– Hvordan ble IFS sin historiefortelling mottatt av journalister slik du opplevde det?
– Morgenbladet dekker knapt fotball og annen sport, men konflikten med NFF pirret journalisten i meg. Og dessuten spilte mine to sønner fotball på den tiden, på barne/ungdomsnivå, og personlig var jeg som forelder ukomfortabel med den tonen som hersket omkring lagene også på det nivået. Det var mye foreningskultur og en slags kvasi-felleskapskultur som aldri har vært min ting. Jeg syntes vel også debatten om «topping av lagene» var litt hyklersk, man gjorde det på en måte i skjul, oppfattet jeg det som. Så ble jeg også nysgjerrig på det ideologiske budskapet deres – som jeg ikke var eller er enig i – men i 2008, da jeg skrev artikkelen, var dette liberale, liberalistiske, talent- og elitedyrkende budskapet langt sjeldnere enn det er i dag, og fortjente derfor spalteplass, mente jeg, sier Håkon Gundersen.
– Hvordan oppfattet du som journalist at vi kommuniserte våre historier?
– Du var jo en velformulert sitatmaskin, altså snakket godt for deg, klart og tydelig, og var grei og proff å ha med å gjøre både under intervju og i sitatsjekk, så vidt jeg husker det. Så syntes jeg nok også at du var en smule høyspent eller overspent når det gjaldt det politiske, og jeg lurte på om ikke bergenseren med sitt politiske prosjekt risikerte å støte folk fra seg og dermed ødelegge det han og broren hadde bygget opp innen futsalen.
– En kommentator i Dagbladet sa til meg i 2003/2004 at han mente IFS hadde fått mye oppmerksomhet i mediene over hele landet sett i forhold til størrelsen på bevegelsen vår. Ja, vi hadde svært høy oppslutning, men vi var ikke blant de aller største idrettene. Hva er din kommentar til dette? Hvorfor greide vi dette?
– Dere var jo åpenbart medievennlige ved at dere så tydelig gikk i mot Goliat, altså NFF. Og dessuten oppfattet jeg det som at dere hadde vært ordentlig gode til å organisere futsal og futsalturneringer på en lite byråkratisk og effektiv måte. Antallet spillere innen IFS vitnet jo om det. Det fascinerte meg, husker jeg.
– Jeg skriver dette: «For meg har det alltid vært klart at det er èn koloss som slår heftige reklamekampanjer i ulike typer medier. Og det er de treffsikre, verdiladede og historiefortellende reportasjene eller artiklene i aviser og nettaviser (eller andre medier) med noenlunde høye lesertall.» Hva mener du om dette?
– Jo da, jeg kan være enig i det. En mekanisme her er at når kommunikasjonsfolk kontakter journalister og tilbyr kilder som kan gi slike «verdiladede og historiefortellende» reportasjer, så vegrer vi journalister oss, for vi vil jo helst finne frem til slike folk selv. Det er i alle fall en måte jeg er jålete på selv, men jeg følte ikke at det stod noen krefter bak som serverte oss futsal og Hartvedt-historien.
Første kapittel i «Hartvedt-historien» kom allerede i februar 1999, fire måneder etter at IFS hadde holdt sin første turnering i Åsanehallen i Bergen. Da publiserte lokalavisen artikkelen «Lokalt initiativ med suksess» hvor hovedhistorien vi ønsket å fortelle kom noe frem. To år senere, et halvt år før IFS plantet indoor-konseptet i Trondheim og Stavanger, og utvidelsen fremdeles var i planleggingsfasen, skrev den samme avisen dette: «Frank Hartvedt har en visjon om å skape et stabilt nasjonalt tilbud til dem som ønsker å regissere sin egen fotball.»
Lederen for de ypperste futsal-regissørene om IFS sin historiefortelling
Kilde: Nasjonalbiblioteket