I oppveksten var jeg en ivrig Hardy-guttene-leser. Jeg leste nok rundt 80 bøker. 68 er bevart fant jeg ut før jul. Jeg husker at da en ny bok kom, kunne jeg strekke meg så langt som å droppe en fotballøkt for å kaste meg inn i et nytt mysterium. Akkurat det er jo ikke til å tro. Boken ble konsumert på noen kjappe timer.
Jeg gikk faktisk så langt som å lage et eget kartotek over alle bøkene i samlingen min, med karakter på hver enkelt bok. Jeg elsket de bøkene. Spesielt mysteriet med Den mystiske mumie og Heksedoktorens nøkkel. Det var nok de to gjeveste. Jeg bladde nylig litt i sistnevnte. Da måtte jeg smile. Det er kanskje ikke så rart at jeg har endt opp som en mann med interesse for det søte ukjente, for her var det nok av religionsvitenskapelige godbiter.
Da en TV-serie om Hardy-guttene etterhvert ble tilgjengelig på norske TV-skjermer var euforien garantert. Og spesielt én scene i en av episodene gjorde veldig inntrykk på meg. Det var første gang jeg hørte den fineste kjærlighetssangen jeg har lyttet til noengang; David Gates sin If. Broren til Frank Hardy, Joe, stod på en sandstrand og sørget tapet av sin kommende kone som hadde dødd i en bilulykke, og da kom plutselig sangen. Det var det fineste jeg hadde hørt noengang, dette toppet til og med Pelle Karlssons ypperste. Joe Hardy var satt ut. Mysteriet han og broren var midt oppi kunne være så mystisk det bare ville. Der og da var alt som var i tankene hans tapet av sin kjære. I dag skjønner jeg hvordan han hadde det. For hadde Kristin Hartvedt havnet i en fatal ulykke i Himalaya eller Kapp Verde, vel, da hadde min verden blitt parkert i lang tid.
Jeg vet ikke den dag i dag hvem som fremførte If i den episoden. Tenker å finne det ut. Her er scenen (fra 42:10).