Aleksander den store var så erobringssyk at han fikk trøbbel med sine lojale våpenbrødre. De ville nemlig etterhvert hjem til konenes varme barm – og barnas vitalitet og inspirasjon. De foretrakk etterhvert et rolig gårdsliv fremfor flere militære lekegrinder og påfølgende ære.
Aleksander var ikke så veldig opptatt av familie og reproduksjon, fokuset var på imperium, konkurranse, seier, visjoner, overlegenhet og ære først og fremst; et uovertruffent ettermæle. Det var dette som åpenbart var «maximum happiness» for ham. Ikke det at han ikke nøt nærhet og kjærlighet – han hadde hengivne elskere og kone – men familie var ikke hovedfokuset. Det å skaffe seg en arving, en guttunge som kunne ta over stafettpinnen, var imidlertid på «to do»-listen. Noen måtte jo ta over herligheten, og selvsagt måtte det være en pode med hans eminente blod. Det var ingenting å snakke om en gang det.
I vår tid finnes det nok en del menn som har den samme mentaliteten som Aleksander. Og de er nok ofte menn av et visst kaliber. De tenker nok at de vil forære denne verden en liten utgave av seg selv en gang. Et «love child». Men for disse mennene er det nok snakk om et trekk i eldre alder, og piken som får æren av å bære barnet frem vil nok være en prinsesse, intet annet. Og hun må kanskje leve med å residere utenfor «hoffet» hans, godt tatt vare på. Av «the modern day Alexander». Hvis hun «so choose».