Jeg har nok alltid hatt en fremragende rumpe. I går prøvde jeg febrilsk å datere når jeg virkelig forstod dette.
Da det norske bandet D.D.E. kom med låten Rompa mi i 1996, forstod mange – de kultiverte – at trønderne hadde slått knockout på all verdens filosofiske tekster gjennom tidene.
«Æ lånt mæ tjukke bøker og lest te æ stupt. Om store filosofa og folk som tenke glupt. Fikk billetta te operan og klassisk ballett. Æ gikk på konsert med en strykekvartett. Æ tok et luksus kokkekurs, vart skikkelig gourmet. Kjeller’n fylt æ opp med Liebfraumilch og Cabernet. Æ diska opp og prøvd å få dæ lykkelig og mett. Du sa at det va rompa mi som va hovedrett. Æ snakka kunst og litteratur. Du sa: Det e rompa di som e kultur. Rompa mi. Du e så glad i rompa mi. Æ pumpe jern for å få kroppen sunn. Æ grille mæ i solarium. Rompa mi. Du e så glad i rompa mi. Det einaste du e interessert i, e rompa mi.»
Når du har skrevet noe så uovertruffent vet du med deg selv at du en dag kan dø med et fornøyd smil rundt munnen. D.D.E. gjorde det tindrende klart: Mannens tid som sex-symbol var ikke forbi.
Så når forstod jeg at jeg hadde en ypperlig stump? Vi skal neppe helt tilbake til rumpeimperiets dager, da var jeg bare rundt seks år gammel og visste kun at jeg hadde en rumpe og at jeg var veldig avslappet i mitt forhold til den. Nei, vi må nok til Blokkhaugen skole i Åsane. 7. klasse. Hele klassen var på joggetur, og plutselig roper en av jentene: Se den rumpen til Frank! – til flere av de andre fnisende jentenes begeistring.
Da forstod jeg det.
Det jeg nok allerede ante.