Onsdag formiddag. 16.10.2024. Bergen. Bybanen. Jeg markerer tidspunktet så tydelig fordi det som utspant seg der og da var så gledelig, overraskende og sentralt at det fortjener en plass i historien.
Jeg satt og scrollet på mobiltelefonen min da bybanen gjorde et stopp og en skokk med barneskolelever steg inn i vognen. To gutter satte seg overfor meg i båsen jeg satt i. En litt beskjeden tass og en mer utadvendt litt Emil fra Lønneberget-look-alike. To kompiser fra en skoleklasse i Bergen. Jeg gav dem et høflig lite smil og fortsatte å scrolle. De småpratet.
Plutselig tonet det en skingrende jentestemme bak ryggen min. Jeg snudde meg. En ung pike snakket til læreren sin. Eller ropte til læreren sin. På en litt tøysete, breial måte. «Før i tiden bestemte guttene over jentene, men sånn er det ikke nå lenger», triumferte hun høylytt og antydet at nå var det omvendt. Sikkert en litt artig jente det der. Jeg snudde meg og smilte bredt. De to guttene så på meg. Og så smilte de og. Jeg sa stille, uten å se på dem, muntert: «Det skal nok bli forandring.» Jeg hadde ikke forventet at de to guttene skulle reagere på det jeg sa. Men det gjorde de. De så på hverandre og smilte. Så kom det fra lysluggen, mildt og helt uventet: «Jentene skal alltid tøffe seg sånn.» Jeg var en fremmed mann. Nå hadde han innledet en samtale med meg. Jeg så på ham og tenkte at dette var en gutt som hadde gjort sine tanker i veldig ung alder. Jeg hadde nettopp uttalt en setning som du finner overalt i vestlig kulturdiskurs, og den vesle karen var åpenbart på nett umiddelbart. «Så du skjønner hva jeg mener?», spurte jeg ham. «Ja, jentene prøver å gå ut av seg selv og prøver å være en annen enn den de er», sa han ordrett. Jeg var forbløffet. Ikke nok med at han var på nett omgående, med anerkjennende nikk fra kompisen, han snakket i tillegg som en langt eldre ung mann. Tiden var kommet for å spørre hvor gammel han var. «Jeg er 11», sa han. «Tenker du slik i så ung alder altså?», spurte jeg. «Min søster er sånn også», kom det kjapt fra sidemannen. Jeg så på de to guttene. «Jeg skal sørge for forandring, for dette gidder vi ikke mer», sa jeg smilende. Da snudde de seg mot hverandre og så på hverandre med det som ikke kan karakteriseres som annet enn undring og begeistring. «Hva heter du?», kom det fra lysluggen. «Frank», sa jeg. «Hva heter du?», spurte jeg. «»Serdar»», sa han og fortalte at han hadde vokst opp i Norge med foreldre fra Øst-Europa.
Bybanen stoppet. Skoleklassen skulle av. «Serdar» og vennen reiste seg fra setene. Jeg rakte ut hånden min og trykket de to vesle lankene. «Husk øyeblikket, gutter», sa jeg og smilte. De så på hverandre igjen. Det var undring, det var begeistring, og i all beskjedenhet – ærefrykt. De skjønte at jeg mente det jeg sa.
Da de vandret forbi vinduet gjorde jeg honnør til dem. De to guttungene smilte til meg og gjorde det samme i retur. Det var nydelig.
I en fri verden er «the upper echelon of power» individet. Ikke noe annet.