En kjent norsk idrettspersonlighet sa en gang at han ikke likte musikk og at han ikke hørte på slikt. Så forskjellige er vi mennesker. Der musikk er limet i mektige religiøse bevegelser og en uvurderlig inspirasjonskilde for gudsfornektere som søker i det spirituelt potensielle, er den for andre noe som er verdiløst eller noe som kanskje vekker for mye følelser. For meg er musikk blant annet, noen ganger, en nøkkel for å få mennesker til å forstå.
Her er et knippe musikk-betraktninger hentet fra min FB-profil (oppdatert 14.02.2025):
Trolig 50 repetisjoner. England en gang i første halvdel av 90-tallet. Jeg var på besøk hos min tante og onkel. Forventningene hadde vært store i forkant. Og alt ble innfridd. Vi så en U-15-landskamp på Wembley, vi var på omvisning på sagnomsuste White Hart Lane og Highbury, vi så fotballaget Coventry i aksjon, vi besøkte Madame Tussauds – naturligvis – og vi spiste frokoster av en verden med loff fra Sainsbury’s. Men alt dette bleknet kvelden før hjemreise, tro meg. Jeg slo på anlegget på rommet jeg var innkvartert i og la meg i sengen, og der kom den; Hello med Lionel Richie. Det var første gang jeg hørte den (det er ikke umulig at jeg kan ha hørt den tidligere, i halvsvime, men jeg tror ikke det). Jeg har alltid drømt mye når jeg har hørt på musikk, har vi ikke alle det? Men det som gikk gjennom hodet mitt da jeg hørte denne låten om igjen og om igjen på puten i England slår alt. For en sang, for en kveld. Kun If rager høyere enn denne låten hos denne mannen, på kjærlighetssang-fronten. Så én ting må være tindrende klart for dere alle: Jeg kommer ikke – jeg kommer ikke – til å sette meg ned på en stol på Flesland om noen timer, uten denne på øret. Jeg anslår 20 repetisjoner. Jeg vil ikke bli overrasket hvis det blir 30. Blir det 40 vil noe begynne å utkrystallisere seg. Blir det 50 så er saken grei: da er kvaliteten på drømmene i hodet bedre enn det som var tilfellet for over 30 år siden. Og det vil ikke overraske meg.
Caravan of Love. Hør på dette underet. Jeg kjører ikke en meter med bybanen i dag uten dette livsbejaende mirakelet på øret. Er det rart vi guttunger og jentunger fløy på 80-tallet? Hver sang som kom var så inspirerende at du etterhvert bare aksepterte at musikk var selve meningen med livet. Vi gadd til slutt ikke å diskutere det en gang. Det var ikke fotball eller pikekyss det først og fremst dreide seg om. Det var Tempest, det var Samantha, det var Sabrina, det var Medeiros, det var Heaven is a place on earth med Belinda. Og det var Caravan of Love.
Shirley, Pelle og My Way. Jeg lurte alltid på hvorfor Pelle Karlsson stod igjen, for meg, som mannen bak det vakreste arrangementet som er laget til Claude François og Jacques Revauxs mesterverk. I 1973 kom han med sin Jag håller hans hand som ble en av de mest inspirerende låtene i min oppvekst, mye på grunn av selve arrangementet. Senere fant jeg ut at han nok hadde knabbet litt fra Shirley Basseys leir. Basseys versjon av My Way er fantastisk, og for tiden er den på repetisjon dag ut og dag inn her i gården. Sjekk også den glimrende Something-versjonen hennes.
Kims lidenskap. Når en kritiker mener at denne sangen er en av Wilde sine låter du bør unngå, går det for alvor opp for deg hvor ekstremt ulike vi mennesker er. Hør stemmen. Det heter emosjoner.
Tenåringsjuggernautene fra Finland. Du har kanskje ikke hørt om dem en gang. Disse finske guttene laget to meget vakre låter da de var 16 og 17 år gamle (!), denne og Indian. Det er ikke til å tro. Til dels dystre tekster, men disse låtene er gull.
Tidenes norske? Hvis ikke dette er norsk musikkhistorie på øverste hylle, så er intet det. Denne har alt; sjakk, sjel og sjakkarmeer – og et fantastisk arrangement. Det bygger og bygger og bygger.
Mektige Metallica. Du legger ikke ut på en joggetur uten denne kraften på øret. Du avholder heller ikke en turnering for spektakulære fotballkunstnere uten denne på anlegget. Det gjør du ikke.
Enorm fra 2:59. Når du våkner fra en helt spesielt nydelig drøm – som Josef ville hatt null trøbbel med å tyde – og du starter dagen med denne, da vet du at de neste 12 timene kommer til å bli magiske. Og det er mye magi om dagen, det er det ingen tvil om.
PS: Paul Simon var knapt fylt 20 da han skrev dette mesterverket.
Ekstraordinær. Alle snakket en stund om Celine Dion. Jeg snakker meg hes om Agnetha og Olivia NJ. Men det Shirley Bassey holdt på med var helt spesielt.
Ny topp. Denne antikrigslåten fra Metallica har jeg hentet frem i ny og ne opp igjennom årene, men den har alltid vært en knøttespiller sammenlignet med juggernauter som My Friend of Misery, Of Wolf and Man og Don’t tread on me. Men nå for tiden er den helt elektrisk og har parkert det andre gullet.
Abba Voyage. Da jeg begynte å høre på ABBA intenst i tenårene var fokuset alltid på balladene og de nydelige melodiene og ikke så mye på de mange «catchy» sangene deres. Låter som Slipping through my fingers, My love, my life, I wonder, I’ve been waiting for you og selvsagt The winner takes it all var blant favorittene. Da vi overvar ABBA Voyage i vår sjekket jeg ikke låtlisten før like oppunder konsertstart. Da så jeg at dette var aftenen for ABBAs «catchy tunes». Jeg ble litt skuffet med en gang, men du verden hvor det funket. Bassen var gull og drivende gjennom hele konserten, hele greien var en virvelvind fra begynnelse til slutt (rettnok med et bløtt og koselig åpningsstykke). Denne spillelisten gir bare et hint om hva du kan vente deg hvis du reiser og ser dette. For konserten er vesentlig bedre. Vi er på plass igjen om ikke så mange dagene.
Komponisten Clint Eastwood. Denne kan få den mest avstumpede, «spooks-ridden», hardbarkede mann til å felle en liten tåre. Komponert av legenden Clint Eastwood. Helt og holdent nydelig. Sjekk også stemningsfulle Mystic River Theme. Han skrev det også. Naturligvis. Det er det han gjør.
Ett ord. Da jeg hørte denne låten tenkte jeg at jeg skulle spandere et minutt på å finne et ord som gir en dekkende beskrivelse av den. Jeg trengte fem sekunder. Selvsagt kan man slenge på bordet mektige engelske gloser som tremendous, staggering, spectacular, stupendous, sensational og stunning. Men her behøvde jeg kun et skarve norsk ord: fortryllende. Det er et dekkende ord. Det anser jeg som udiskutabelt.
King. Dette er en av de sangene som ikke treffer deg voldsomt første gang. Andre gang skjønner du at du har med storhet å gjøre. Tredje gang er det over. Da er du bergtatt, og du tar innover deg at denne låten er i ferd med å ta over hele systemet ditt. Jeg hørte den for første gang i sommer. Jeg er nå på 17. gang i dag, og jeg har fullstendig kapitulert og konstatert at jeg kommer til å passere 50 når kvelden har gjort sin entré. Det er Carole King som har laget den. Tenk å sitte der og lage noe så nydelig, som om det skulle være den naturligste handlingen i hele verden.
PS: Nå overdrev jeg muligens en smule. Kan ha å gjøre med at fruen er på eventyrreise i Kapp Verde.
Perfeksjon. Han har et navn, han har en sang, og han har en drøm. «Oh, I know I could share it if you want me to, if you’re going my way I’ll go with you.» Låten er nydelig. Alt ved den er gull.
Han skrev ikke bare mesterverket Hello. «Lust is the light of life. Love is life’s everything.» FBH
«Roof down». Man kjørte aldri Møhlenpris – Bokn, med vind i håret, uten denne på anlegget, fem til syv ganger, med et volum av en annen verden. Det var noe man rett og slett ikke gjorde.
Nydelige minner. Denne sjelsrystende sangen spilte jeg mye rundt tiden jeg forlot Jahve. Jeg har så mange nydelige minner knyttet til denne låten at det flommer helt og holdent over. Etter min mening er dette en av de vakreste vokalprestasjonene noensinne, og definitivt MJs beste. Lytt og drøm!
Å fly. Glem mannen. Glem filmen. Glem alle narrativene. Glem alt gullet og alt tullet. Det er soundtracket i The Apprentice som skal i fokus. Hadde jeg vært fotballtrener i dag, for noen hårete mannemenn eller noen unge lovende med stjerner i blikket, hadde jeg gitt dem alle disse låtene. De er ikke mesterverk som låtene i spillelisten min Upper Echelon, men de er «catchy», de er kraftfulle på sin måte, de lager drømmer, de er vitale og de har litt «får lyst å fly»-følelsen. De er inspirasjon for dem som har bestemt seg for å bli «ever the best».
Lengsel. Det finnes ikke en pike eller kvinne på denne kloden som ikke går inn i dype forelskelser etter å ha hørt denne sangen. Sånn har det vært i årevis. Denne sangen er så nydelig at Agnetha og Olivia NJ blekner, og det er naturstridig. Såpass vet vi.
Barnediskoteket i Barkaleitet. Hvor mange millioner forelskelser denne låten har utløst de siste snaue 40 årene er uklart. Vi har ikke tall på det. Det jeg vet med sikkerhet er at store deler av jentene og guttene på barnediskoteket i Barkaleitet på slutten av 80-tallet, meg inkludert, oppdaget det motsatte kjønn så til de grader da denne sangen ble satt på. Da ble fotball plutselig annenrangs. Og det var ikke til å fatte for en liten tass som anså det som åpenbart at verden dreiet seg rundt et lærstykke. Jeg har ingen ambisjoner om å sovne før kl. 01.00 i natt. Heart skal på repetisjon. Det er ingenting å diskutere.
Blasfemi. Ricky Gervais radbrekker det meste (og noe av det er jo ikke så dumt), men da han blandet inn denne låten i sitt harselas i suverene Office UK, visste vi alle at det var blasfemi. For denne låten skal alltid behandles med dyp religiøs respekt, i dag, i går, ja til evig tid. Så…
En «tømmerhoggers» indre. Jeg så en «rugged» thriller forleden. Litt ut i filmen var det en scene hvor hovedpersonen – en typisk «lumberjack-type» – plutselig begynner å synge denne sangen, med innlevelse, til kompisens tydelige forundring. Men det hele er nok ikke mer mystisk enn at «tømmerhoggeren» som gutt på 80- og 90-tallet vandret til skolen, med walk-man’en sin, og lyttet til dette mesterverket mens han tenkte på sprudlende Linda eller forsiktige Anne. Det var ikke èn gutt eller jente som ikke gikk beruset til skolen med denne låten på øret den gangen. Det var det ikke.
Jesus Christ Superstar 2. Jeg havnet ved siden av en koselig og helt usedvanlig snakkesalig «siddislady» i 60-årene i helgen. Hun knakk av latter da jeg fortalte henne at jeg i årevis hadde vegret meg for å overvære JC Superstar etter at fotballklubben Bodø/Glimt radbrekket overturen i sin tid. – Vent til Espen Lind kommer, sa hun. Og så kom han. Pontius Lind. Og det var gull.
Jesus Christ Superstar i Oslo. Gårsdagens høydepunkt. Aksel Hennie var forøvrig ikke i nærheten av Ian Gillan. Det er ingenting å skamme seg over.
Den livsbejaende og utrolig inspirerende stemmen til Tempest. Bergen. Åsane. Sommeren 1996. Opel Kadett. Grønn. Hvite hjulkapsler. 82-modell. Jeg fikk beskjeden. Jeg kom ikke opp i muntlig eksamen. Det var over. Skoletiden var slutt. Jeg satt meg inn i bilen som var parkert et steinkast fra U-Pihl. Fullt volum på anlegget. Satte kursen mot sentrum. Jeg husker øyeblikket idet jeg cruiset inn i Glaskartunnelen. Frihet. Joey Tempest sang inn en en ny epoke på den turen. Jeg så meg aldri tilbake. Det var tid for en egenartig vei.
Hans vakreste. Jeg innbiller meg – det er ikke sikkert jeg har rett – at når mange hører navnet George Michael så tenker de først og fremst på litt «up-beat og catchy» rytmiske låter. Men den briljante mannen, med en av de fineste sangstemmene verden har hørt, har laget noen ekstremt nydelige ballader. Denne er hans vakreste.
Nydelige snutter. Hvem vet hva Thom Yorke synger om her, ikke sikkert han vet det selv en gang. Men breaket i denne låten er på Topp 4 sammen med breakene i Queens Flash og The Miracle (avslutningen), og breaket i Pink Floyds What do you want from me. Oppdatert: Glemte det fineste. Breaket i Calleth You, Cometh I. Har ikke tall på hvor mange ganger det har fullstendig overtatt joggeturer.
Damen. Dette er ikke en kvinne som stikker nesen sin i andres affærer.
En av ABBAs vakreste. Hør på Agnetha! Det er altså så totalt feminint og nydelig. Hvis det finnes en eller annen guddom med engler, basunklang og massive kor, så er det dette her vi går til. Hovedvokal: Agnetha. Støttevokalist: Olivia NJ.
Dronningen? Hvilken artist synger med en sånn lengsel og «hjerte utenpå skjorten-atmosfære» som storheten Agnetha Fältskog? Det er så feminint og nydelig at jeg har ikke ord. Hun har vært en fantastisk inspirasjon hele dette livet. Hun skrev forøvrig også melodien til ømme Disillusion. Det er den eneste ABBA-sangen hun skrev.
Større enn Les mondes engloutis. Barneårenes anthem.