Because the next Charlie Parker would never be discouraged. Terence Fletcher
Whiplash er en film som beveger seg et stykke opp mot Dead Poets Society hva skjellsettende kraft gjelder. Den er ekstremt intens – og for noen av dere vil den være ekstremt inspirerende. For andre kanskje forløsende. Og for andre igjen kanskje irriterende. Kanskje? Hva er det jeg vrøvler om? Det er banksikkert.
Uansett, jeg fokuserer på dem som etter filmen legger sporenstreks ut på joggetur med adrenalin all over the place og «Sirius» – Matosic-style – på øret.
Ikke heng deg opp i at mentor Fletcher – i sin lidenskapelige jakt på en ny majestet, en ny Charlie Parker – faktisk går for langt. Fokuser på hovedkarakteren Andrew og smilet i sluttscenen.
«In the end, when it’s over, all that matters is what you’ve done»
Merk: Det blir få eller ingen oppdateringer denne måneden her på frankbenjaminhartvedt.no, det er mye fokus på erosrebellion.com nå. Dere kan hele februar hygge dere med den nå pent finpussede innleggsfeeden her på denne siden (17 innlegg, syv dokumenter). La oss kalle den for det den er: et selvportrett – i stor grad.